Myter og realiteter om norske bønder

Dagbladets kommentator John O. Egeland fortjener honnør for at han før jul satte ord på det som uroer så mange: Norge sprekker. Det er tale om dype kulturkonflikter mellom befolkningsgrupper og om en maktforskyvning i retning av urbane verdier, der en «aner tilbakekomsten av et aristokratisk samfunnssyn som uttrykker elitens følelse av å være moralsk og kunnskapsmessig overlegen». (Dagbladet 10.12.07)

Egeland stiller rett diagnose, men tar feil når han utpeker den velutdanna middelklassen som årsak til sjukdommen. Som jeg skrev i Dagbladet 1.02.08 er betingelsen for at Norge sprekker at makta over den offentlige politikken er i dramatisk endring. Avgjørende er at Oslo, som før var en hovedstad som representerte hele landet nå er en hovedstad som styrer hele landet. Landets bank- og finanssentra er nå samlet i Oslo. Der er de store advokatfirmaene og framfor alt de dominerende ideologiprodusentene – reklame- og rådgivningsbyråene og i særklasse de store mediebedriftene. De politiske partiene bygger opp og samler ledelse og apparat i Oslo: Mer og mer forholder partiene seg til de andre «aktørene»; d.v.s. de andre partienes ledelse og apparat, og blir slik fanget inn i og preget av det Oslo-miljøet definerer som viktig, rett og rettferdig.

Min påvisning av at også i vernesaken om Trillemarka-Rollagsfjell var det Oslo-elitens syn som ble gjort til norsk miljøpolitikk, førte til at naturfotograf Ulf Myrvold i Dagbladet 10.02.08 under den fem-spaltede overskriften «Storbondens tid er forbi, Lundteigen» angrep meg for et syn jeg aldri har hatt. Det viktige er imidlertid at hans artikkel bygger på misforståelser og myter som støtter opp om Oslo-elitens syn på hva som er den rette politikken og om denne elitens voksende herredømme i norsk politikk. Da denne utviklingen nå truer det norske prosjektet – respekt og jevnbyrdighet mellom by og land, og tillit og fellesskap på tvers av sosiale grupper, må realitetene fram i de spørsmål Myrvold tar opp. Det å avdekke misforståelser og myter, er som kjent en kjerne i begrunnelsen for det offentlige ordskiftet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Påfallende ved Miljødepartementets behandling av saken om Trillemarka er at departementet ikke gikk inn på det faktum at kommunene Sigdal, Nore og Uvdal og Rollag enstemmig maktet å samle seg om et alternativ for vern av området. Dette alternativet medførte at alle trua arter på artsdatabankens rødliste samt alle kjerneområder med nasjonal verneverdi ble verna. Interesser stod mot hverandre, men kommunealternativet ble arbeidet fram ut fra den forståelse at grunneiere og lokalsamfunn her ville yte et unikt bidrag til vårt nasjonale fellesskap. Dialog skulle avløse konflikt. Forslaget ble også støttet av Fylkesmannen i Buskerud.

Verken på faglig eller politisk grunnlag søkte Miljøverndepartementet dialog. Istedenfor å lytte til og vise respekt også for den erfaring, det syn og de verdier som det store flertall har i de lokalsamfunna det her gjelder, satt statsråd Erik Solheim i Oslo og dikterte den rette politikk. Typisk nok fulgte Solheims statssekretær, Heidi Sørensen, opp med en pressemelding der hun gav sin sjef og seg selv attest for å ha gjort «godt politisk håndverk». Som det heter i Egelands treffsikre observasjon: «Politikernes omgang med folket skjer i hovedsak gjennom massemediene og stadig sjeldnere i direkte drøftelser». (Dagbladet, 21.12.07)

Ulf Myrvold velger å overse kommunenes vernealternativ. Han hevder at konflikten om Trillemarka er mellom på den ene sida grunneiernes ønsker og da særlig «…storbonden som mener at vår felles naturarv skal forvaltes ut i fra den enkelte grunneieres kortsiktige økonomiske behov» og på den andre sida «en naturforvaltning som har som målsetning å opprettholde et naturlig artsmangfold» og «…allmennhetens tilgang til opprinnelig natur og friluftsliv». Han skriver mest om storbonden som fortid, men lar oss forstå at storbonden fortsatt er fiende nummer én.

Trillemarka - Rollagsfjell har gjennom generasjoner vært i bruk i form av beiting, seterdrift, jakt og skogsdrift. Slik har området fått sitt preg. Gårdene er små. Lav inntekt har vært oppveid av en klar identitet. Så langt rammevilkårene for bygdenæringene gjør det mulig, fører dagens eiere tradisjonene videre, men vern etter osteklokkeprinsippet med statlig forvaltning er folk imot. Dagens eiendomsstruktur er klar: Her finnes ingen storbønder. Myrvolds storbondeteori gir ingen mening i forhold til realitetene.

For å forstå hverandre må vi ha kontakt med og lytte til hverandre. Jeg vil oppfordre Ulf Myrvold til å søke kontakt med bygdefolk flest og sette seg inn i deres situasjon: Hvordan de og slekta har søkt å skaffe seg levevei, hvilke tanker de gjør seg mht framtida for landbruket og for bygdene der de håper det skal bli levevei for etterkommerne deres. Mange er de jeg har lyttet til om slike forhold. Og jeg gjør meg også noen tanker sjøl.

Rikdommen i naturen er på flere plan en hovedkilde til rikdommen i menneskenes liv. For vår egen skyld må vi verne om naturens ressurser, f.eks. artsmangfoldet. Men jeg er motstander av at stadig større deler av landet fredes, og jeg har så mye kunnskap om prosesser og sammenhenger i naturen at jeg ser det faglig uholdbare i Myrvolds mål «…å opprettholde et naturlig artsmangfold». Artsmangfoldet er i stadig endring uten menneskenes intervensjon. Klimaendringene fører til dramatiske skifter i artsmangfoldet. Selvfølgelig skal vi mennesker bruke vår kunnskap og direkte intervenere for å påvirke natur og landskap i Norge.

Noen urskogsområder har nasjonal verdi (referanseområder), men det er feil at Norge vil få særlig verdi med mange urskogsområder. Kulturlandskapet er for Norge den store ressursen, også som turistmål. Landbruk er bruk av land. Uten bruk gror landet igjen. Oslo-elitens ensidige vernepolitikk undergraver bygdenes økonomi og livsvilkår, og den skyver store deler av befolkningen inn i taperposisjon. Bygdebefolkningen har lært at vi må leve med naturen for å kunne leve av den. Like sikkert vet vi at fredning ikke gir levende bygder. Uten næring og økonomisk virksomhet vil samfunnet i bygdene dø ut. Vi vet også at denne utviklingen ikke er naturgitt, men er avhengig av våre egne handlinger, og ikke minst av den politikken som lager vilkår for hvordan vi kan handle.

Jordbruket i Norge nedlegges raskt. I Myrvolds hjemkommune, Flesberg, som er en «graskommune», er det nå ikke ei melkeku tilbake. Tallenes tale er entydig: Mens vederlaget til arbeid og egenkapital pr. årsverk i jordbruket, ifølge den offentlige Budsjettnemnda for jordbruket, i år 2000 var 152.195 og i 2007 var 171.093, så var årslønna i industrien, ifølge Statistisk sentralbyrå, de samme årene henholdsvis 277.000 og 373.900.

Denne statlig styrte nedleggingen av norsk jordbruk i en tid da matmangel og høye matpriser vokser fram til å bli et av de store problemene i verden, skjer ved en politikk som springer ut av Oslo-elitens virkelighetsoppfatning og verdier. Som andre i Norge ser Oslo-folk flest verdien av norsk jordbruk både i form av trygg matproduksjon og vedlikehold av det norske kulturlandskapet, men også fordi de fleste her i landet ennå er opptatt av rettferdighet og solidaritet – av at vi er i samme båt og må stå sammen. Det norske prosjektet handler nettopp om det.

Det er dette som er prøvesteinen for den rødgrønne regjeringen.