Myter om barn på anbud

BANREVERN: I sitt angrep på det statlige barneverns (Bufetat) anbudsprosedyrer overfor private barneverninstitusjoner, viser Stortingsrepresentant Olemic Thommessen (H) til konkursen i Madlaveien Bofellesskap som dokumentasjon for sine påstander (Dbl 3/12).

Jeg har tidligere tilbakevist at Bufetat kan lastes for Madlaveiens fallitt, men Thommessens innlegg fordrer en repetisjon:

Gjennom anbudsforhandlinger, som for øvrig er pålagt etaten av Stortinget, inngikk Bufetat region vest avtale med, blant andre, Madlaveien Bofellesskap om kjøp av et antall barnevernsplasser. Men det var aldri på tale at samtlige avtaleplasser skulle benyttes og betales fra første dag. Kjøpene ville skje over tid etter som behovet oppstod. Dette ble tydelig kommunisert fra Bufetats forhandlere. Om Madlaveien har budsjettert med øyeblikkelige inntekter fra salg av samtlige avtaleplasser, må dette være virksomhetens eget ansvar.

Like tydelig ble det tilkjennegitt at Madlaveien, som alle andre deltagere i anbudet, måtte basere sitt pristilbud på forsvarlig kvalitet. Det medfører ikke riktighet at Bufetat, slik jeg kjenner dette, har presset de private anbydere til å fremkomme med pristilbud på bekostning av forsvarlig kvalitet. All konkurranse på pris skal skje på grunnlag av den forutsetning at kvalitetskravene først er oppfylt.

En så viktig og vanskelig samfunnsoppgave som barnevernet er et soleklart offentlig ansvar. De nødvendige tiltak bør fortinnsvis drives i offentlig regi supplert av ideelle organisasjoners bistand.

I overskuelig fremtid vil imidlertid også kommersielle tiltak representere et supplement. Gjennom påbudte anbudskonkurranser og kvalitetsskontroll tilstreber Bufetat et fortsatt profesjonelt og ryddig forhold til disse aktørene.

Men det kan vel ikke være et offentlig ansvar per se å skulle holde liv i det profittbaserte barnevernet?

Sin økonomi bør de selv ta ansvar for, og det ser jo saktens ut som mange på dette feltet klarer seg riktig godt.