EGEN SKOLE: Fra Atheneskolen i Danmark, en skole for spesielt begavede barn. Foto: Ane Muladal
EGEN SKOLE: Fra Atheneskolen i Danmark, en skole for spesielt begavede barn. Foto: Ane MuladalVis mer

Myter om høybegavede barn

Å la høybegavede barn få klare seg sjøl, og å ikke se dem, er ikke bare dårlig gjort, det er også samfunnsøkonomisk svært dårlig butikk.

Meninger

Det var i 2011 at jeg ble spurt av Mensa og Lykkelige Barn om jeg kunne tenke meg å starte privat intelligenstesting av barn som slet i skolen hvor det var mistanke om at barna var høybegavede.

Spaltist

Rolf Marvin Bøe Lindgren

er psykolog, og har også studert informatikk og kunstig intelligens. Han har brukt sin spesialkunnskap hyppig i mediene, senest i podcasten om personlighetstesten Big five.

Siste publiserte innlegg

Hvorfor en sånn tjeneste var nødvendig, er godt beskrevet av Martin Ystenes. Et problem er hvor vanskelig det er å få dokumentert høybegavelse, som medlemmene av Lykkelige Barn hadde fått erfare. Man må få henvisning til utredning, og det er ikke lett å få dersom læreren mener ungen bare er uoppdragen, eller at foreldrene presser ungen for mye. Så jeg ringte kommunens PPT og spurte hvordan de ville reagert dersom noen kom med en intelligenstest utført av meg. Da ville de bli veldig glade, sa de, for da slapp de å bruke tid og ressurser på det.

Så ble jeg advart om at jeg ville bli rent ned av foreldre som hadde for høye tanker om barna sine. Det viste seg å ikke stemme. Tvert imot. De kommer fordi andre har tipset dem. De nekter selv å tro at barna er mer enn litt over gjennomsnittet oppvakte. Mange av dem vil helst at ungen skal være normalt intellektuelt begavet, men racer på ski.

Etter hundre tester, har jeg kommet fram til at dersom foreldrene tror at barna er høyt begavede, er det stor sannsynlighet for at de faktisk er det. Og med høyt begavet mener jeg at de skårer høyere enn 95% av befolkninga.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ut fra det jeg har sett, og ut fra det jeg vet fra forskning, regner jeg med at de fleste høybegavede barn klarer seg bra i skolen. Men om det bare er 10% som sliter, fra første til tiende, så er det så mange som over 3000. Og så lenge de fleste lærere mener at det bare er positivt å være svært intelligent, så er det et problem.

Det jeg har sett, ut fra de ca. 100 jeg har veiledet, så kan problemene stort sett deles opp i følgende:

  1. Høy IQ og asperger
  2. Høy IQ og ADHD
  3. Høy IQ og personlighet som ikke passer for skolen.
  4. Høy IQ og Stressreaksjon pga personlighet som ikke passer med en eller flere lærere.

Jeg møtes av og til, og dessverre særlig fra pedagoger, med kommentarer om at det er forskjell mellom intelligens og klokskap, som i og for seg et sant, men ikke særlig nyttig i denne sammenhengen. Det nevnes også at intelligensbegrepet har vært under kraftig kritikk de siste åra, som om jeg ikke vet det. Jeg kunne tenke meg å skrive mer om dette ved et seinere høve. Men i sammenhenger som dette snakker jeg altså om intelligens slik dette forstås innenfor faget psykologi, og slik det måles ved IQ-tester.

Jeg blir ofte spurt, både av foreldre, lærere, BUP og PPT, om hvordan høybegavede barn er, i forskjellige sammenhenger. Det viser seg at de er som alle andre barn. Bare mer av det.

Alle barn har rettferdighetssans, f.eks. Men høybegavede barn viser det så mye tydeligere. Noen barn liker å ta ledelsen. Høybegavede barn som liker å ta ledelsen, viser det så mye tydeligere. Og så videre.

Alle mennesker kan oppleve at det er mennesker de ikke passer godt sammen med. Fra et år på High School i USA opplevde jeg at det å få skiftet klasse hvis man ikke kom overens med læreren, var ren rutine. I Norge regnes det som nederlag, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Når høybegavede barn har en personlighet som ikke passer med læreren sin, så kan det bli virkelig ille. De høybegavede lar seg ikke avspise med at de bare skal finne seg i det.

Som terapeut behandler jeg voksne. Jeg har så stort respekt for barn at det overlater jeg til de som har spesialkompetanse på det. Det jeg ser hos voksne klienter, er at det de fleste er eksperter på, er å stikke kjepper i hjula for seg sjøl. De smarteste er flinkest. De lurer terapeuten, og de lurer seg sjøl. Begavede barn er like vanskelige. De trenger begavede terapeuter.

Ja, også kjeder mange av dem vettet av seg på skolen.

Å la høybegavede barn få klare seg sjøl, og å ikke se dem, er ikke bare dårlig gjort mot dem. Man kan argumentere for at det er miljøkriminalitet. De er svært verdifulle ressurser, og de fortjener å bli sett på lik linje som alle andre barn. Det er ikke så veldig mange av dem, prosentvis. Men det er ille nok for de som er der. Én ting er de menneskelige tragediene – de skal vi unngå uansett hvem vi har med å gjøre.

Det er veldig mye myter ute og går om de høybegavede. Lykkelige Barn har sin 5. årlige konferanse nå i høst. Tematikken er fascinerende. Jeg skulle ønske flere interesserte seg for denne smale, men svært spennende gruppa.

De oppdagelsene som har gjort Norge til et rikt land, er gjort av noen få, svært smarte mennesker. Å la være å gi de som ønsker det, ekstra utfordringer slik at de får utnyttet potensialet sitt til beste for samfunnet, er samfunnsøkonomisk svært dårlig butikk.