HELT UTMERKET: De delene av Lambda der kunsten skal utstilles og oppbevares er en lukket betongkjerne godt egnet til klimakontroll og tidsmessig energiøkonomi, adskilt fra trappehallen med klimasluser. Bygningen forener på utmerket vis muligheten for utsikt og åpenhet mot fjorden, med kunstmuseale krav til klima og sikkerhet. Foto: Herreros Arquitectos
HELT UTMERKET: De delene av Lambda der kunsten skal utstilles og oppbevares er en lukket betongkjerne godt egnet til klimakontroll og tidsmessig energiøkonomi, adskilt fra trappehallen med klimasluser. Bygningen forener på utmerket vis muligheten for utsikt og åpenhet mot fjorden, med kunstmuseale krav til klima og sikkerhet. Foto: Herreros ArquitectosVis mer

Myter om Lambda

En del av Lambda-kritikken er ført på feilaktig grunnlag og må tilbakevises.

Hvor forstemmende det enn er å gå inn i det store Munch-året uten noen avklaring på museumsspørsmålet, kan det kanskje være håp om at trykket fra jubileumsfeiringen kan sette ny fart i den politiske prosessen og endelig sikre en løsning.

Det vakte stor begeistring da Oslo kommune etter langvarig kritikk for mangelfull forvaltning av Munch-samlingen for noen år siden besluttet å satse på et nybygg, og flytte formidlingen av Norges betydeligste kunstner fra Tøyen til den spektakulære og lettere tilgjengelige tomten i Bjørvika, like ved den nye Operaen. Mange reagerte også positivt på at kommunen valgte å skille ut Munch-museet som egen etat, et signal om større organisatorisk selvstendighet og handlingsrom.

Stor var skuffelsen i kunstmiljøet, blant arkitekter og andre da bystyret likevel valgte å skrinlegge prosjektet som vant arkitektkonkurransen og utrede andre alternativer. Og mange ristet oppgitt på hodet da utredningens konklusjoner, som pekte tydelig i retning av realisering av Juan Herreros’ Lambda i Bjørvika, ikke så ut til å gjøre noe inntrykk på de politikere som selv hadde bestilt utredningen. Over 1000 mennesker markerte i fjor høst sin frustrasjon over politikernes unnfallenhet ved å gå i fakkeltog gjennom Oslos gater under slagordet «Bygg Lambda nå!»

Blant alternativutredningens mest entydige konklusjoner var fremhevelsen av Bjørvika-lokaliseringens klare publikumspotensiale fremfor Tøyen, der besøkstallet i dag knapt kommer over 100 000, og selv ikke med nybygg forventes særlig over 200 000. Ikke minst Visit Oslos direktør Tor Sannerud har påpekt dette gjentatte ganger, på solid turistfaglig grunnlag. Utredningens Bjørvika-estimat på minst en halv million er kanskje vel forsiktig. Operaen besøkes allerede årlig av over 1,5 millioner mennesker. Annerledes attraktivt blir området når det blir ferdig utviklet fra dagens byggeplass-karakter, med grøntanlegg og en vakker Dronning Eufemias gate, 200 meter fra Norges største trafikknutepunkt. Og ikke minst med spektakulær plassering ved Oslofjorden - for øvrig på linje med det allerede åpnede Astrup Fearnley-museet, og det planlagte Nasjonalmuseet på Vestbanen.

En del av Lambda-kritikken er ført på feilaktig grunnlag. Som medlem av juryen for arkitektkonkurransen, og på linje med jurykollega og tidligere museumsdirektør Martin Biehl (Klassekampen 5. desember), kan jeg tilbakevise oppfatninger om Lambdas angivelig svake museale funksjonalitet.

Lambda er et høybygg i betong med utvendig glassbekledning. Over en bredere sokkel strekker den slanke bygningskroppen seg opp mot himmelen og avsluttes med en svak vinkel som gir bygningen dens spesielle dynamiske karakter og retning.

I virkeligheten er de delene av museet der kunsten utstilles og oppbevares en lukket betongkjerne godt egnet til klimakontroll og tidsmessig energiøkonomi, adskilt fra trappehallen med klimasluser. Bygningen forener på utmerket vis muligheten for utsikt og åpenhet mot fjorden, med kunstmuseale krav til klima og sikkerhet.

Fordelingen av de over 4.500 kvadratmetrene netto utstillingsareal på flere etasjer gir flere positive muligheter. Den vertikale oppdelingen gjør det mulig å stenge av soner for utstillingsskift, uten sjenanse for publikum. Et museum som skal formidle en enkelt kunstner (med unntak av Stenersen-samlingene) har nettopp behov for å strukturere og regissere opplevelsen, gjennom romlig rytmikk og variasjon. Flyt og kontinuitet blir det rikelig av i de tre store utstillingsetasjene, hver på rundt 1000 kvadratmeter, som tenkes viet til henholdsvis Munchs betydeligste malerier, Stenersen-samlingene og skiftende utstillinger.

Følg oss på Twitter

Enkelte har trukket frem juryens annenpremievinner, Yin Yang, som et alternativ. Selv om dette prosjektet kan virke estetisk besnærende ved sin lave, klassisk moderne eleganse, savner det gode løsninger på en rekke viktige spørsmål, som for eksempel plassering av museets administrative funksjoner. Det fremstår også uforløst stilt overfor Operaen, mens Lambda etablerer meningsfull dialog ved tydelig kontrast.

Moderne arkitektur skaper ofte debatt. Slik var det også med Operaen i begynnelsen. I Lambdas tilfelle er det noen som ikke liker knekken, mens andre misliker høyhus. Historien er full av eksempler på at moderne arkitektur krever tilvenning - inntil man også utvikler fascinasjon for og eierskap til bygget. Eiffel-tårnet og Pompidou-senteret er velkjente høyhus-eksempler på slike forløp. Flere avisoppslag og «meningsmålinger» nylig tyder på at dette allerede er i ferd med å skje også med holdningen til Lambda. Den store oppslutningen om fakkeltoget tyder på at stadig flere ser Lambda som en god forening av mange hensyn, innenfor rammen av en dristig og markant arkitektur.

Hvor går så veien videre? Flere har ropt på statlig engasjement, enten i frustrasjon over den fastlåste Oslo-politikken eller i fremmelige forsøk på å unndra kommunens økonomiske ansvar for den Munch-skatt den i sin tid arvet. Vi skulle gjerne også ha sett mer til den institusjonelle autonomi som ble forespeilet da museet ble gjort til egen etat. Mye tyder på at kommunen i sin tid ikke gikk langt nok, og heller straks burde gjort museet om til en stiftelse. Både Nasjonalmuseet og svært mange norske museer er i dag organisert som stiftelser, utløst av 2000-tallets store statlige initierte museumsform. Denne organisasjonsformen åpner både for institusjonell selvstendighet («armlengdes avstand») og finansiell fleksibilitet.

Mens vi venter på at noe skal skje, kan vi med hell minnes en støtteerklæring fra en gruppe fremtredende norske arkitekter som understreket Lambda-prosjektet som et betydelig tilskudd til landets og hovedstadens attraksjoner ved muligheten for opplevelse både av kunsten og det vakre, bølgende fjordlandskap vi kjenner fra så mange av Munchs malerier. De drømte om «hvor godt det kan bli, etter et konsentrert møte med bildene, å sitte ned i en god stol og bare la inntrykkene smelte sammen med utsikten til himmelen, byen og fjorden!»

Audun Eckhoff er direktør ved Nasjonalmuseet for kunst , arkitektur og design og var med i juryen for arkitektkonkurransen. Foto: Jacques Hvistendahl
Audun Eckhoff er direktør ved Nasjonalmuseet for kunst , arkitektur og design og var med i juryen for arkitektkonkurransen. Foto: Jacques Hvistendahl Vis mer