Myter om skolebytte

Personer med negative erfaringer må slippe å bli avvist med fortellinger om hvor bra alt er.

FRITT SKOLEVALG:  Det å søke sitt barn fra en skole med 90 prosent minoriteter til en naboskole med 60-70 prosent slik de fleste gjør, kan ikke tolkes som fremmedfrykt eller flukt fra det fremmedkulturelle, mener kronikkforfatteren. Her den nye Rommen skole i Groruddalen. Foto: Scanpix
FRITT SKOLEVALG: Det å søke sitt barn fra en skole med 90 prosent minoriteter til en naboskole med 60-70 prosent slik de fleste gjør, kan ikke tolkes som fremmedfrykt eller flukt fra det fremmedkulturelle, mener kronikkforfatteren. Her den nye Rommen skole i Groruddalen. Foto: ScanpixVis mer

||| PÅ FOLKEMØTET i Groruddalen sist uke, krevde 10.-klassingen Anna ordet og holdt et tankevekkende innlegg. I tillegg til å etterlyse respekt for homofile og ateister, var hun opptatt av at det lokale aktivitetstilbudet for ungdom i stor grad dreide seg om håndball og fotball. Selv måtte hun reise vestover for å dyrke sine fritidsinteresser.
 
SIDEN 1997 har foreldre til elever i grunnskolen i Oslo hatt anledning til fritt skolevalg. De siste fire-fem årene har det vært en del medieoppslag om foreldre som har flyttet sine barn fra skoler med en høy minoritetsandel til skoler med flere etnisk norske elever. Mange av disse oppslagene har vist til situasjonen i Groruddalen. Dette aktualiserer spørsmål om skolebytte er et uttrykk for fremmedfrykt, og om integreringen av innvandrede minoriteter har vært mislykket.

SKOLEBYTTE er ikke noe entydig begrep. Formelt er skolebytte å søke en elev til en annen skole enn nærskolen. Ønske om å bytte skole kan også være grunn til at familier flytter. Holder vi oss til det formelle, dreier skolebytte seg om foreldre som velger å bli boende der de bor, samtidig som de søker sine barn vekk fra nærskolen. For foreldre i Groruddalen betyr dette at de til tross for skolebytte velger å la sine barn vokse opp i en flerkulturell del av byen. Uten anledningen til skolebytte ville noen av dem trolig valgt å flytte.

SKOLEBYTTE ER et lite utforsket fenomen. Likevel kan vi slå fast at det eksisterer en del myter om skolebytte i Groruddalen. En av disse mytene er at det bare er etnisk norske foreldre som søker om skolebytte for sine barn. Forskjellen mellom majoritets- og minoritetsforeldre er imidlertid ikke så absolutt. Mange minoritetsforeldre søker også om skolebytte.

EN ANNEN myte er at skolebytte foregår ensidig fra øst mot vest. Det er et faktum at en del grunnskoleelever drar vestover til «hvitere skoler» hver morgen. Men de fleste som foretar skolebytte, bytter til flerkulturelle naboskoler. Skoler med over 90 prosent minoritetselever opplever seg riktignok utsatt for «hvit flukt». Det å søke sitt barn fra en skole med 90 prosent minoriteter til en naboskole med 60-70 prosent, kan imidlertid ikke tolkes som fremmedfrykt eller flukt fra det fremmedkulturelle.

EN TREDJE myte er at skolebytte er motivert ut fra hensynet til tradisjonelt norske verdier. Også her er bildet nyansert. Noen foreldre er helt klart opptatt av tradisjonelle norske verdier assosiert med for eksempel kristendom. De fleste er derimot mer opptatt av den konkrete hverdagen til sine egne barn. Noen poengterer imidlertid sentrale mangfoldsverdier som respekt for homofile, respekt for mennesker uten noen religiøs identitet og at lettkledde jenter skal respekteres på linje med jenter med hijab.

EN FJERDE myte er at foreldrene foretar skolebytte ut fra skolens karaktersnitt målt på nasjonale prøver. En spørreskjemaundersøkelse om valg av ungdomsskole viser derimot at foreldrene ikke er spesielt opptatt av karakternivå, kanskje med unntak av foreldrene ved de skolene som har størst andel minoritetselever.

FORELDRE engasjerer seg i sine egne barns hverdag og vurderer skolen ut fra direkte erfaringer, først og fremst egne barns opplevelser. Derfor legger de stor vekt på trivsel og sosiale kvaliteter. Noe av det viktigste for foreldre, er at barna har venner og noen å være sammen med. For noen få er skolebytte en form for flukt ut av en vanskelig situasjon preget av for eksempel mobbing, konflikter og/eller sosial isolasjon, men disse er absolutt ikke i flertall. For de fleste er bakgrunnen for skolebyttet mindre dramatisk. De fleste bytter til flerkulturelle naboskoler etter elevens eget ønske.

Det er selvsagt betenkelig at ikke alle ønsker å fullføre grunnskolen sammen med de barna som de gikk sammen med på lavere årstrinn. I stedet for å moralisere, bør vi imidlertid forsøke å få tak i hvorfor de ønsker skolebytte og spørre om det kan relateres til noe i ungdomsmiljøene de voksne ikke har fanget opp.

UANSETT FORKLARINGER, synes de foreldrene som har søkt skolebytte å være opptatt av et lokalt demokratisk underskudd. Mange opplever at de ikke lykkes med å nå fram til rektorer, til FAU ved lokale nærskoler eller til andre lokale ressurspersoner. Foreldre som forsøker å ta opp negative forhold knyttet til situasjonen for egne barn, synes å være særlig sårbare for avvisning og neglisjering. Her har lokalsamfunn og nærskoler en stor utfordring.

Mangfold innebærer ulike erfaringer og opplevelser. Ingen har noen universell tilgang til hvordan det er å bo og å gå på skole i for eksempel Groruddalen. Meningsforskjeller kan ha sin rot i reelt forskjellige erfaringer. Slik sett kan skolebytte være nødvendig for noen og uaktuelt for andre. Beretninger fra flerkulturelle oppvekstmiljøer må derfor inkludere et mangfold av lokale erfaringer. Ikke minst er det viktig at enkeltpersoner med negative erfaringer slipper den tilleggsbelastningen det er å bli avvist med konkurrerende motfortellinger om hvor bra alt er.

DET ER LETT å bli begeistret for lagidrettenes evne til å integrere. Det er ingen tvil om at fotballen integrerer gutter, men det er også innlysende at dette kun gjelder dem som spiller fotball, ikke langrennsløpere eller dansere. Hvis det lokale fotballmiljøet blir for dominerende, vil gutter som ikke liker fotball lett oppleve isolasjon og ekskludering. Dette betyr selvsagt ikke at skolebytte er det samme som flukt vekk fra fotballmiljøer, men at barn og unge, så vel som voksne, har forskjellige interesser og preferanser. Det som integrerer noen, ekskluderer andre.

Lokalpolitikere og lokale aksjonister er opptatt av omdømmebygging, også som et middel til å motvirke høy forekomst av skolebytte, uten å skille tilstrekkelig mellom omdømme i media og lokale røster og vurderinger. En del foreldre som har søkt om skolebytte, er sterkt kritiske til negativ og sensasjonspreget mediadekning, samtidig som de opplever at kritiske stemmer ikke når fram lokalt. I verste fall har de helt mistet tilliten til nærskolen, fordi de oppfatter skolens omtale av seg selv som rent skryt.

INKLUDERING BETYR at alle skal være med. Mener vi inkludering, må vi stille det ubehagelige spørsmålet om hvem som ikke er med, hvem som ikke deltar, og ikke minst tørre å fokusere på det mindretallet som faller utenfor. I et godt bo- og oppvekstmiljø konkurrerer ikke de som er fornøyde med dem som ikke er fornøyde om hvem som har rett. Negative erfaringer feies ikke under teppet. I et godt bo og oppvekstmiljø tar folk tvert imot tak i utfordringene og forholder seg til problemene.

Framfor å møte skolebytte med omdømmebygging, må en spørre hva som får en del foreldre til å søke om skolebytte for sine barn.

DEBATT: Situasjonen i Groruddalen er blitt til en større debatt om integrering i Norge. 

Foto: Mette Møller
DEBATT: Situasjonen i Groruddalen er blitt til en større debatt om integrering i Norge. Foto: Mette Møller Vis mer