Myter om valg

Valglovutvalgets forslag skal både øke velgernes innflytelse og gjøre regelverket enklere.

Professor Ottar Hellevik går i en kronikk i Dagbladet den 29. mars til angrep på valglovutvalgets innstilling. Realiseres utvalgets forslag vil det representere en utvikling fra «galt til verre». Det er særlig tre forhold som kritiseres: 1) utvalgets beskrivelse av personvalget i dagens kommunestyrevalg er ufullstendig, 2) ordningen skal ha en rekke problematiske sider som Hellevik mener ikke drøftes i innstillingen, og 3) utvalgets forslag vil altså ha ensidig negative effekter.

Hellevik slår først fast at valglovutvalget bidrar til mytedannelsen om sterk partikontroll og liten velgerinnflytelse. Han oppdaterer oss på at partiene har overlatt personvalget til velgerne i større grad enn det som fremgår av innstillingen. Det er bra, men Hellevik kunne likevel tatt med hele sitatet på s. 174 (setningen starter uttrykkelig med et forbehold, «det kan derimot se ut som»). Deretter mener Hellevik at innstillingen gir feilaktig inntrykk av at samtlige forhåndskumulerte kandidater er garantert plass. Det er ikke riktig, utvalget er klar over at det kun gjelder dersom antallet forhåndskumulerte er lavere eller likt mandattallet lista oppnår. En tredje kritikk går på hvordan velgere som ikke retter på listene (de fleste) resonnerer. Det er to muligheter: a) de lar være å rette fordi de er enige i partiets prioriteringer, eller b) de vurderer partivalget som det vesentlige (personvalget som sådan har ingen betydning). Hellevik slår i bordet med en meningsmåling fra 1987 som viser at 36 prosent mente «partiets liste var god nok som den var, ikke behov for å endre den» (de resterende 64 prosentene sies det ingenting om). Nå må det sies at borgernes forhold til partiene har endret seg relativt radikalt på 1990-tallet. Velgerne skifter parti oftere enn før - de bestemmer seg stadig senere for hvilket parti de skal stemme på - og, endelig, færre ser på seg selv som sterke tilhengere av et politisk parti. Uansett vil det være betydelig usikkerhet knyttet til motivasjonen til de velgere som ikke retter på listene slik systemet er i dag.

Måten velgerinnflytelse utøves på i kommunevalgene skal ha «en rekke problematiske sider som i liten grad diskuteres i utredningen». Det gjelder såkalte organiserte aksjoner fra velgernes side, og det at dagens ordning slår negativt ut for kvinnelige kandidater. Dette er en urimelig kritikk. Disse problemstillinger har stått svært sentralt i utvalgets arbeid. Utvalgets forslag har ikke bare til hensikt å øke velgerinnflytelsen, men å forenkle regelverket og å fokusere på velgernes positive preferanser. Velgernes oppgave blir å gi foretrukne kandidater tilleggsstemmer, og det blir opp til velgerne å bestemme hvor mange kandidater de ønsker å gi en tilleggsstemme. Strykeadgangen og muligheten til å gi «slengere» faller bort, samtidig som partienes rett til å forhåndskumulere reduseres til maksimum to kandidater. Utvalget mener at dette totalt sett vil bidra til at flere velgere enn i dag vil benytte seg av mulighetene til å gi ekstrastemmer. Helleviks egen forskning har nettopp dokumentert at dagens ordning er vanskelig å forstå, og at ordningen har fungert som en tilleggsarena for den politisk aktive del av befolkningen. Kravet om enkelhet må være et viktig virkemiddel for å få til et bredere engasjement rundt personvalget. Selv Hellevik må være enig i at det er lettere å akseptere beslutninger tatt av et sosialt representativt snitt av velgerne enn av små grupper. Sammenliknet med andre land er oppslutningen om personvalget relativt lav i norske kommunevalg. I danske lokalvalg retter så mange som rundt 75 prosent på listene. En grunn til denne forskjellen kan være at dagens norske ordning er for komplisert, og således bidrar til å favorisere visse grupper. Blant partimedlemmer med kommunale verv retter for eksempel nærmere to av tre på listene.

Så til den negative effekten for kvinnelige kandidater. Hellevik (og Tor Bjørklund) har dokumentert at listeretting bidrar til å svekke kvinnerepresentasjonen. Til tross for dette har andelen kvinner i norske kommunestyrer økt fra 9,5 prosent i 1967 til 32,7 prosent i 1995. I internasjonal sammenheng er dette svært høye tall. Samtlige nordiske land, selv de med et sterkt innslag av personvalg, plasserer seg på toppen av listen når det gjelder andelen kvinnelige politikere i representative organer. Det skyldes utvilsomt at likestillingskravet står svært sterkt både i befolkningen og i partiene. Partiene gjør en god jobb når det gjelder å sikre kravet om sosial representativitet. Hellevik ser ut til å sette et likhetstegn mellom enhver form for personvalg og den ordningen vi i dag har i norske kommunevalg. Derfor kan det virke som han forfekter at jo større velgerinnflytelse, jo færre kvinner i politikken.

Hellevik savner en enkel mulighet for velgerne til å kunne uttrykke støtte til partiets rangering av kandidatene. Dette skal utgjøre den store forskjellen fra «galt til bedre». Intensjonen bak utvalgets forslag med å gi velgerne så mange personstemmer som de vil, er nettopp å bidra til dette. Den foreslåtte ordning gir velgerne mulighet til både å stemme på den kandidaten de helst ser valgt, samtidig som de kan støtte partiets rangering av toppkandidatene.

Ifølge Hellevik går vi dystre tider i møte hvis utvalgets forslag realiseres. Partiene svekkes ved at: a) nominasjonsmøtene reduseres til rene sandpåstrøingsorganer, og b) et økende internt konfliktnivå («flertallsvalg» og «mye ondt blod»). Når det gjelder retten til å nominere kandidater, foreslår utvalget ingen endringer. Partienes nominasjonsmøter vil også i fremtiden ha stor betydning for hvilke kandidater som til slutt vil ende opp i kommunestyrer og Storting. Internasjonal forskning viser at det er en sterk sammenheng mellom listeplassering og andelen personstemmer. Velgerne er i det store og hele svært så enige i partienes prioriteringer (se SOU 1999:92). Den viktigste grunnen til at folk blir partimedlemmer er neppe et brennende ønske om å delta i nominasjonsprosessene. Forhåpentligvis har det heller noe med politisk tilhørighet å gjøre. Når det gjelder konfliktnivået i partiene, må det understrekes at Norge er et av få land som ikke har personvalg i nasjonale valg. Når en leser Helleviks kronikk, kan en få inntrykk av at så fort en forlater Norge, finner en politiske partier preget av manglende engasjement og sterke interne stridigheter. For eksempel vil danske politiske partier neppe kjenne seg igjen i en slik beskrivelse. For en mer nyansert fremstilling av mulige negative/positive effekter anbefales utvalgets innstilling. Spørsmålet er om det ikke er Hellevik som bidrar til mytedannelsen om personvalgets skrekkelige effekter.