Én pave – eller mange?

KATOLISISME: Sokneprest Einar Gelius får masse spalteplass i Dagbladet 2. oktober for å lufte sine antipatier og fordommer mot Den katolske kirke. Bakgrunnen er en reportasje i Dagbladets helgebilag Magasinet lørdag 27. september, der det ble fokusert på kjente personer som har konvertert til denne kirken.

Nå er det en kjent sak at nyanser ikke er Einar Gelius sin sterkeste side, men selv han bør vel føle en litt ubehagelig smak i munnen i møtet med sine egne fordommer, slik de eksponeres i denne artikkelen. Her frakjennes alle, rund baut, både intelligens og anstendighet. Ja, mer enn det: De har «frekkhetens nådegave», slår Gelius fast. Men man bør vel lytte til en slik analyse. Er det noen som har kompetanse på «frekkhetens nådegave», må det være Einar Gelius. Følgende utdrag av hans egen prosa bør være nok til å dokumentere det: «Jeg har stor respekt for menneskers tro og livssyn, og ingen har lov til å dømme andres tro. Men alle konvertittene som står fram i Dagbladet har valgt å melde seg inn i et kirkesamfunn som dessverre står for verdier og holdninger som går på tvers av både demokratiet og menneskerettighetene».

For en som verken er katolikk eller lutheraner, er det fristende å tenke som så: Den katolske kirke står i hvert fall for noe. I både etiske og teologiske spørsmål taler den med én tunge, og med én røst. Det er da bedre med én pave i Roma, enn drøssevis med store og små paver strødd utover det ganske land, det være seg fra Vålerenga til Balsfjord.

Einar Gelius siterer med tilslutning Trond Berg Eriksens nokså flåsete kommentar om den eneste (politiske myndighet) kirken har klart å samarbeide med, er Mussolini. Men gitt at den analysen stemmer: Er det i så fall noe prinsipielt annerledes enn Einar Gelius sin egne, mange forsøk på å gi kirkelig og teologisk legitimitet til det som til enhver tid måtte fortone seg som politisk korrekt?

At Einar Gelius misliker den katolske biskopen i Oslo sin beskrivelse Norge som «så liberalt at det blir autoritært», er ikke til å undres over. Ikke minst er dette en presis beskrivelse av hvordan Einar Gelius selv framstår i den offentlige debatt der han stort sett latterliggjør og minimaliserer alle som måtte mene noe annet enn ham selv.

Skulle jeg velge mellom paven i Roma og paven på Vålerenga, er jeg derfor ikke i tvil om hvem som måtte være å foretrekke.