OSLO: Den kommissariske «høyesterett» januar 1941. I midten formannen Jacob Andreas MohrMohr, th. for ham Konstad og Selmer. Tv. for ham Aslaksen og Vassbotn. Etter krigen ble dommerne idømt straff på linje med landsvikerne. Foto: NTB Scanpix
OSLO: Den kommissariske «høyesterett» januar 1941. I midten formannen Jacob Andreas MohrMohr, th. for ham Konstad og Selmer. Tv. for ham Aslaksen og Vassbotn. Etter krigen ble dommerne idømt straff på linje med landsvikerne. Foto: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Hans Petter Graver - «Okkupasjonstidens Høyesterett»

Én stor og skjemmende flekk sitter igjen

Minnet om deres arbeid under krigen skulle «slettes» fra den kollektive hukommelsen.

«Okkupasjonstidens Høyesterett»

Hans Petter Graver

5 1 6
«Nytt og ganske annerledes bilde»
Se alle anmeldelser

Den kommissariske «høyesteretts» virke fra 1941 til 1945 var en skammens periode som vi bare skulle glemme. De 15 dommerne, anført av justitiarius Jacob Andreas Mohr, som hadde valgt fiendens side under andre verdenskrig ble ikke bare hardt straffet på linje med de største landssvikere: deres minne skulle raderes ut, slik det skjedde med forrædere i antikkens Roma. For dette, skriver Hans Petter Graver, var noe mer enn landssvik.

«De femten dommerne hadde inntatt rettens hellige tempel. Det var der de hadde begått sine skjenselsgjerninger. De var varg i veum.»

Graver tegner et nytt og ganske annerledes bilde av den kommissariske «høyesterett» som trådte sammen 4. januar 1941, etter at de ordinære dommerne i Høyesterett forlot sine stillinger i protest mot nazistenes angrep på domstolens uavhengighet. Det er verdt å merke seg at den kommissariske høyesterett, som dommerkollegiet under krigen ble kalt, i ettertiden skrives i anførselstegn og med liten h.

Vasket og gransket

Det er ikke slik å forstå at Graver frifinner eller renvasket krigens forhatte Høyesterett og de uverdige dommerne. La oss heller si det sånn at professoren har puttet den kommissariske høyesterett i vaskemaskinen og stilt programmet på kokevask med full sentrifugering. Resultatet ble ikke skinnende hvitt, som i reklamen. Men mye av brunfargen er borte. Graver finner rettsavgjørelser og dokumenter som andre forskere har glemt eller oversett, at den kommissariske «høyesterett» var mer preget av kontinuitet enn brudd, mer av tradisjon enn revolusjon.

En flekk som blir sittende

Men spesielt én stor og skjemmende flekk sitter igjen. Graver strammer grepet, både som jurist og forfatter, når han omtaler høyesterettsdommeres støtte til «Statsakten» på Akershus der all myndighet som var tillagt Kongen og Stortinget med ett ble samlet i hendene på «ministerpresident» Quisling, i strid med Grunnloven som Høyesterett var satt til å vokte.Ja, justitiarius Jacob Andreas Mohr, ble etter krigen idømt livsvarig fengsel for landssvik.

Som svar på sitt eget spørsmål om dommen den gang var politisk, skriver Graver at det var den åpenbart. Og tilføyer på snedig vis at krigstidas høyesterettsdommere lukket seg inne i en juridisk boble uten politisk utsyn når det gjaldt som mest. Blant formildende omstendigheter må vi anføre at det var lite antisemittisme.

Ullstrømper til besvær

Da jødiske kjøpmannen Sakolsky i Tromsø ble anklaget for å ha solgt strømper til tyske soldater uten rasjoneringskort hadde forhørsretten hadde tatt hensyn til at han som jøde sto i en vanskelig situasjon. I ankesaken reduserte den kommissariske Mohr og hans dommere boten fra 5000 kroner til 3000 kroner.

Professor Graver evner å framlegge nytt materiale, og han tenker annerledes. Språklig er han lite nyskapende, setningene hans er preget av juristers hang til omstendelig og ofte snirklete tale. Det forhindrer ikke forfatter Graver i å skrive nøktern, saklig, informativ og noen ganger klar, glassklar, prosa. Det er bra, for den er viktig, denne boka, både i innhold og idé.