Julehefter 2020

Én stor overraskelse blant juleheftene

Mye er på det jevne i årets tegneserie-julehefter, men vi finner heldigvis én kliss ny godbit: Therese Eide!

JUL PÅ HJEMMEFRONTEN: Årets store overraskelse i juleheftebunken, ifølge anmelderen. Faksimile fra heftet.
JUL PÅ HJEMMEFRONTEN: Årets store overraskelse i juleheftebunken, ifølge anmelderen. Faksimile fra heftet. Vis mer
Publisert

Den årlige bunken julehefter er for det meste forutsigelig. Mange er bare opptrykk av gamle ting. Det behøver ikke å være negativt, så lenge det som fyller heftene holder høy kvalitet. Det gjør det dessverre litt for sjelden.

Når vi som lesere trekkes til nostalgi, er det ikke for nostalgien i seg selv. Vi drømmer oss ikke tilbake til vår egen gullalder fordi det er lenge siden, men fordi vi tenker at det der fantes kvaliteter som nå er sjeldnere. Det verste som da kan skje, er at vi oppdager at det vi med glede husker som vesentlig inspirasjon i barndommen, er platt, fordomsfullt og pinlig.

«Kapteinens jul»

«Kapteinens jul»

«Knoll og Tott»

«Knoll og Tott»

Det kommer hvert år to julehefter fra Knoll og Tott-universet. Her møter vi den underlige familien som ikke er en familie, bosatt på en uidentifiserbar sydhavsøy. Vi får variasjoner over tvillingenes rampestreker og familiens utdaterte relasjon til de innfødte.

Aktivitetene inneholder påfallende ofte lim. Guttene – og deres rival Fredrik (i det ene bladet) – limer fast alt mulig slik at de voksne må ty til vold. Dette gjentar seg med temmelig søkte variasjoner på side etter side. Årets utgave av «Kapteinens jul» – fra 1968 – avviker litt fra mønsteret ved å handle om en slags hippie-type som ankommer øya og lever i pakt med naturen. Så viser han seg bare å være en riking og reiser bort i helikopter.

Jeg merker nå at det jeg elsket, var selve ideen Knoll og Tott, ikke seriens faktiske fortellinger. De er overraskende dårlig fortalt, og påfunnene ikke særlig briljante, selv om tegningene er gøyale nok.

«Fiinbeck og Fia»

«Fiinbeck og Fia»

Som vanlig er de utsøkte tegningene om oppkomlingene Fiinbeck og Fia det beste av nostalgiske julehefter. Store mengder sosial satire og ofte uventede variasjoner over ekteparets evige konflikter rundt økonomi, hjemmeinnredning og shopping, gir energi. Naboene strever også med å være finere enn de egentlig er. Den imaginære «fiffen» utøver abstrakt makt over streberne. Den eneste kohorten som virker sunn og livsglad, er Fiinbecks gamle venner fra før han ble fin, der de sitter og spiller kort, røyker sigar og drikker sprit. God julestemning.

«Blondie»

«Blondie»

Bare opptrykk. Historiene om Dagobert og Blondie, om naboer og tenåringsbarn, har hverken stil eller satire på høyde med Fiinbeck, men utmerker seg med usedvanlig muntre framstillinger av grov vold. Her juler folk hverandre opp på nesten hver eneste side. Morsomt, men ikke uunnværlig.

«Vangsgutane»

«Vangsgutane»

«Tuss og Troll»

«Tuss og Troll»

«Smørbukk»

«Smørbukk»

Tre nynorsk-klassikere som hvert år kommer med 50 prosent nytt og 50 prosent gammelt materiale. Det er kanskje nødvendig å blande inn såpass med gjenbruk for å forsvare økonomien, men en drink blir ikke dobbelt så god av å helle i dobbelt så mye blandevann.

«Vangsgutane» åpner med et håpløst forord av Sylfest Lomheim før en komplisert eventyrserie tar de to guttene med på tokt i skyggen av 2. verdenskrig. Eventyret er skrevet av Nils Nordberg og byr på fine tegninger av Ivar Andreassen, men plottet er altfor tilgjort til at det kan fenge. Stort bedre er ikke de idylliserte folkelivsskildringene i gjenopptrykket fra 50-tallet.

«Tuss og Troll» inneholder variasjoner over eventyrtemaer. I de nyskrevne historiene av Nana Rise-Lynum gjøres det vrier slik at de framstår som originale remikser. Derimot er de nyopptrykte reine illustrasjoner av eventyr fra Asbjørnsen og Moe, om de enn har oppgitt Johannes Farestveit som forfatter. Merkelig.

«Smørbukk» åpner med en artig originalhistorie av Håkon Aasnes der den blide bondegutten roter seg bort i en slags drøm fra vikingtiden, med kulturkollisjoner som resultat. Nyopptrykket fra 1970 er derimot en lite overbevisende, altfor kaotisk historie om ingenting av Johannes Farestveit, men Solveig Muren Sandens fine tegninger redder det hele fra å havarere.

«Jul på Skaugum»

«Jul på Skaugum»

Årets hefte lagt til kongefamilien er enda bedre enn fjorårets og utmerker seg med god variasjon i tegnestil og tonefall. Martin Erntsens serie om Dureks’ opplegg for å rense kvinner for «vaginale avtrykk» etter tidligere sex-partnere er en højdare, men også hovedhistorien som blander inn det smakløse Kaptein Sabeltann-universet, og Kine Kjærs mer melankolske tegninger av julebakst i Parkveien er forfriskende godt tenkt og utført. Et sikkert gavetips til juletrøtte voksne som allerede har altfor mye.

«Flåklypa 2020»

«Flåklypa 2020»

I fjor skjedde det noe mystisk i Flåklypa-universet. Det ferdiglagde juleheftet av Haakon W. Isachsen og Thierry Capezzone ble trukket tilbake med en kryptisk uttalelse fra forlaget: «På grunn av tekniske problemer ved ferdiggjøringen av sidene kunne ikke heftet leveres til trykkeriet i tide». Man skulle da kanskje tro at dette heftet ville komme nå, siden Egmont har hatt et helt år på seg til å rette opp de «tekniske» problemene. Slik er det ikke gått. Enigma!

I årets serie blir det ekspedisjon til Nordishavet med innslag fra både Kaptein Sabeltann og eventyreren Jarle Andhøy, pluss hemmelige tjenester, oljeleting, russiske jagerfly og Ludvik forlatt på et isflak. Mot slutten oppløser fortellingen seg i en uunngåelig eksplosjon av plast, der all verdens avfall virvles ned i dypet. Her begynner leseren å ane satiriske krefter av det store formatet. Når selveste Reodor Felgen bokstavelig talt jager heftets forfatter Haakon Isachsen ut av rutene, ledes tankene hen på fjorårets gåte med heftet som forsvant.

Rett etterpå samles persongalleriet – på siste side – til julebord. Her spør Jarle Andhøy sidemannen Melvin Snerken : «Er det riktig at jeg er med her, da?» og Snerken svarer: «He, he! Du er da fiktiv som noen, du!». Og nede i hjørnet sitter Ludvik og sier «Men ... er dette virkelig oss?» og får svar av en lekehest: «Virkeligere blir det ikke. Knegg!».

«Donald – Jul i Gruffenberg»

«Donald – Jul i Gruffenberg»

Det kommer en bunke Disney-blader til jul hvert år, men bare ett av dem har egentlig verdi: i år et nyskrevet album av Knut Nærum, Arild Midthun og Tormod Løkling. Her får vi en burlesk odyssé der Donald og guttene vikler seg inn i en slags alternativ dimensjon der de ender opp som frigjøringshelter mot et autoritært regime styrt av B-gjengaktige «hertuger». Disse har forbudt alt som er gøy, inkludert julefeiring. Midthuns tegninger har både en identifiserbar egen stil, særlig i bipersonene, og en velutviklet troskap til de ypperste Disney-tegnerne fra historien. Det er nesten rart å si det, men dette er Disney på sitt aller beste.

«Jul på hjemmefronten»

«Jul på hjemmefronten»

Årets store overraskelse er debut-juleheftet til Therese Eide. Her leker hun seg sprudlende friskt mellom illusjonene om julen, de varmende minnene om perfekte julaftener langt tilbake i tid, og den mer prosaiske virkeligheten her og nå. Vi får «Den sanne historien om Sankta Lucia», mislykkede tips til juleverksted og avsløringer av hva ditt valg av julekalender sier om deg som forelder. Det er bare å gratulere med et sant overflødighetshorn av kloke og gøyale refleksjoner rundt julestyret. Utvilsomt julegavetips!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer