Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

N20030626112536.HB

Same shit, new wrapping: Hva har oppblomstringen av halvprofesjonell rockekritikk tilført norsk musikk og kulturliv, spør artikkelforfatteren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET KVART ÅRHUNDRE

er gått siden en driftig dame på 37 hanket inn noen unge gutter som kunne alt om det hennes egen generasjon mislikte: Punk, rock og musikalske babyer og fettere av det dagspressen og etermediene overså. Det handlet bokstavelig talt om NYE TAKTER. Initiativet ble ikke noe økonomisk eventyr for Gerd Johansen med familie, det minnet trolig mer om våkne mareritt i perioder. Men for første gang fikk norske entusiaster muligheter til å formidle sin lidenskap gjennom en noenlunde profesjonell musikkavis. Puls med Tore Olsen som redaktør så også dagens lys i 1978, noe som ble starten på det som 25 år seinere er en overveldende del av kulturstoffet i aviser så vel som fjernsyn og radio, det som i dag er blitt en profesjon: musikkjournalisten, rockekritikeren, popskribenten.

INGEN HAR VEL

innført så mange anglisismer i det norske språk som rockejournalistene, samtidig som takhøyden for å uttrykke seg i eksperimenterende og personlige vendinger på trykk gjorde at mange unge penner oppga lokalaviser og Akersgata for å leke språklige innovatører og skrivebordsopprørere i musikkavisene. I starten jobbet man gratis, seinere fikk man knapper og glansbilder, men i tillegg: gratis plater, plateselskapspils og inngang på konserter. Snart baksnakket musikere og fans en småfull, selvutnevnt elite som hang i baren og bare viste små glimt av entusiasme når artisten nådde adrenalintoppen omkring ekstranumrene. Alle rockejournalistene var jo mislykkete musikere, og nå skulle de ta igjen. Slik gikk i hvert fall myten, og selv om den sikkert ble underbygget av artister som fikk føle syrlige ordkreasjoner, så var og er de fleste skribentene pasjonerte fans med et ærlig forsett. Og musikkjournalistene elsker sine rockemyter, selv om mytene for deres egen del ikke alltid blir så ærefulle som man forsøker å kreere i subjektive spaltemetre. Det paradoksale var at rocke-Norge snart kunne navnene på flere profilerte musikkjournalister enn norske bandmusikere. Og noen av dem skrev med innlevelse, kunnskap og språklig finesse som ikke sto tilbake for engelske og amerikanske forbilder.

GLANSPERIODEN

for musikkavisene må sies å ha vært på åttitallet, da helstøpte månedsutgivelser solgte i anselige opplag og gjennomslagskraften til skribentene var udiskutabel. Siden dagspressen fortsatt overså alle som skrudde volumkontrollen til 11, kunne musikkjournalister med troverdighet og standhaftighet breake nye artister. Ofte var det artister platebransjen selv overså potensialet til, som DumDum Boys, deLillos og Jokke, som alle slet med å få platekontrakt. Og skrev de kontrakt, visste selskapene bemerkelsesverdig lite om lansering. En gang på åttitallet var det en vittig sjel som kom på følgende megetsigende gåte: Hvordan stopper man spredningen av AIDS? Svar: Gi distribusjonen til EMI. Nå er det ikke lenger enerådende musikkredaktører som kan gjøre Norge til et foregangsland, slik R.E.M. og U2 opplevde Norge som ett av sine første «hjem». I dag har hver av de store dagsavisene flere plateanmeldelser enn det Puls og Nye Takter fikk plass til. Vel er det billig sidefyll, men plater som knapt selger 25 eksemplarer kan i dag få halvsider i våre største aviser. Og norske band som tidligere bare kunne håpe på noen linjer i musikkavisene, blir hyllet i dagspressen.

DET KANSKJE MEST

interessante er at jazzen og samtidsmusikken har begynt å rasle med instrumentene. De føler seg forbigått i spalter og etermedier. Dette har vi hørt før. Men for 20-25 år siden var det rockejournalistene som gikk knallhardt ut mot jazz, viser og klassisk, fordi mediedekningen overhodet ikke samsvarte med interessen i folket. For hva fikk vi? Jo, Jazzmannen Dag Åkeson Moe som satt i skinnjakke og presenterte Nattrock fra Rock Palast i Essen på NRK, der vi måtte gjennom tysk krautrock og Gianna Nannini før Simple Minds og The Who endelig dukket opp omtrent da noen ropte: «Demp tv-en - INGEN FÅR SOVE!». Alle visste at det satt horder av unge mennesker sulteforet på tv-overført rock i de tusen hjem, og ganske riktig ble det raskt slutt på opptøyene natt til 1. mai når NRK sendte sitt geniale, lille mottiltak. Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland presenterte en halvtime rock på radio hver mandag, og vi noterte som gale, det gjaldt å huske alt, for det var en hel uke til neste gang vi fikk ny rock på norsk radio.

DET ER FORTSATT

ingen som viser større barnlig glede over å rope «jeg sa det først» enn rockekritikerne. Alle vil oppdage det neste store, og panegyriske penner hiver seg på plateselskapenes hypemaskineri og utroper stadig middelmådigheter til de neste verdensherskerne. Kanskje var det dette de lærte av Nye Takter-forsiden: «Punken kommer aldri til Norge». Det er lettere å glemme et feilplassert jubelbrøl, enn surmagete profetier. Heldigvis forsvinner brorparten av de hypete artistene kort etter at kritikernes terninger har landet, mange som ofre for store ord uten substans. Kanskje er det også konkurransemomentet som gjør at rockejournalistikken fortsatt er en gutteidrett, selv om jenteandelen på konserten har økt betraktelig de siste årene. Musikkritikk er fortsatt for de unge og tidvis opprørske entusiastene, selv om et knippe veteraner henger i horn på veggen og piper hver gang noen har gått seg vill i rockehistorien. Hver ny generasjon skribenter får jo enda flere år med musikkhistorie å fordype seg i, og detaljkunnskap har alltid stått høyt i disse kretser.

DEBATTENE

har versert med varierende tyngde, til tider med slag under beltet og øl over hodet, men mest med en ordbruk i spaltene som trolig mangler sidestykke i norsk presse. Vårens debatt om The White Stripes er en tilsynelatende befriende akademisering i forhold til tidligere avfyrte kraftsalver. Men skreller man av, handler det om at norske musikkjournalisters kjæling med det antatt naturlige og ubesudlete går på bekostning av mer intellektuelle tilnærmelser til musikken. Same shit, new wrapping, uttrykket som The Young Lords lærte oss med sitt 1980-album. Mange av dagens skribenter kan ha musikk som heldagsjobb, og har fordypningsmuligheter som bare arbeidsledige og «studenter» hadde i rockekritikkens barndom. Den språklige, eksperimentelle spensten forsvant med innlemmelsen i dagspressen, og jeg misunner ikke journalistene som står overfor mediekursete artister som lirer av seg innøvde replikker myntet på overskrifter og tabloide sitater. Men entusiasmen for musikken ligger fortsatt både i og mellom linjene, og behovet for kunnskapsrike guider i plateflommen er like stor som tidligere. Mute representerer det lille tilsiget vi har hatt av uavhengig norsk musikkpresse og etter to publishere på ett år forsøker de å utgi bladet selv. All erfaring tilsier at de vil mislykkes, men det er som kjent moro så lenge det varer.