N20060421141220.SE

JEG HAR ALLTID vært tilbøyelig til å beundre deler av arbeiderbevegelsens historie. Jeg merket det godt på 1. mai da jeg vokste opp i Porsgrunn, en industribastion av den gamle sorten hvor Arbeiderpartiet har hatt klippekort på makten så lenge alle kan huske. Men selv i min hjemby var 1. mai aldri et stort arrangement. Toget besto av en god blanding av fagforeningspamper og unge radikalere som veivet røde og svarte bannere og ropte slagord mot imperialismen. Men innimellom kunne man se dem, sliterne som hadde kjemmet håret og tatt på seg sin fineste dress. Sliterne som løftet blikket og gikk i takt til musikkorpsets trommer. For meg symboliserte de det beste av arbeiderbevegelsen. Vanlige folk som gjennom hele sitt liv personifiserte og levde det gamle slagordet om å «Gjøre sin plikt og kreve sin rett». Denne delen av arbeiderbevegelsens verdier går sammen med noe av det beste i norsk samfunnsmoral - tanken om at arbeidet adler mannen, at lediggang er roten til alt ondt, at enhver har et ansvar for seg selv og sine nærmeste og at det å ligge andre mennesker til byrde må unngås så lenge man kan.

DE SISTE 30 ÅRA har den radikale venstresiden, med fotfeste langt inn i Arbeiderpartiet, drevet en konstant geriljakrig mot mange av verdiene til denne delen av arbeiderbevegelsen. De gamle verdiene tuftet på plikt, arbeid, samarbeid og rettigheter ble gradvis erstattet av ansvarsløshet, frihet til å gjøre hva man ville og muligheten til å dytte regningen over på alle andre. Plikten forsvant, mens offertenkningen og stakkarssliggjøringen kom til. Arbeideren forsvant. Sosionomen og sosiologen gjorde entré. Samfunnsmoralen vår har forandret seg til det verre. Vi ser det både i form av kortsiktig tekning og grådighetskultur i deler av næringslivet, og i synet vårt på arbeid og hvilke plikter som hviler på det enkelte menneske. I bunn av alt ligger det enkle faktum at 68-erne vant kulturkampen mot den moderate høyre - og venstresidens frihets - og ansvarsbegreper. Det største skaden har skjedd i synet vårt på arbeid. Rune Gerhardsen beskrev for 15 år siden en episode i sin bok om snillismen. En gammel dame som nektet å la seg kue ved å dra på «fattigkassa». Hun skulle ikke ligge andre til byrde, men klare seg selv så godt hun kunne. I denne holdningen ligger det tradisjonelle verdier som er verdt å ta vare på, og som står i dyp kontrast til dagens rådende holdning om at alle som ikke er klienter - eller har fått sin del av statskaka - på en eller annen måte har blitt forbigått.

I DAGENS NORGE har det faktisk blitt kontroversielt å si at voksne, friske mennesker burde klare seg selv. Det har blitt kontroversielt å si at friske mennesker som lever på det offentlige skal ha plikt til å yte noe tilbake. Det har blitt kontroversielt å kreve at alle skal stå opp om morgenen. Ikke fordi de har lyst, men fordi det er en forbasket plikt. Trygd er vekstnæring nummer en i Norge. 800 000 nordmenn står utenfor det organiserte arbeidslivet. Vi er verdens rikeste land, men har også verdens sykeste befolkning. For mange mennesker har det å leve på det offentlige - på andres penger - blitt et akseptabelt alternativ til det å arbeide, og de får drahjelp av 68-ernes politiske arvtakere som benytter enhver sjanse til å fortelle at det er synd på dem. Den radikale venstresiden har brukt 30 år på en kulturkamp som de er i ferd med å vinne, og knyttneven har de rettet mot noe av det i hvert fall jeg har beundret i arbeiderbevegelsens historie. Det er på tide å gjenreise samfunnsmoralen. Gjør din plikt. Krev din rett. Gratulerer med arbeidets dag.