Anmeldelse: Mew - «Visuals»

Nå begynner det å skrante for danske Mew

Prog-pop på ustø kurs.

ALBUM: Danske Mew har karret seg frem til album nummer syv. Den fløyelsmyke og heliumslyse stemmen til vokalist Jonas Bjerre i pen forening med bandets hang til store og dramatiske arrangementet har gitt dem en passe tallrik og trofast lytterskare.

På «Visuals» kan det dog høres ut som om de står i en aldri så liten veivalgknipe. Skal man trekke lenger i progretning, eller forsøke å strippe ned? Det virker som om de ikke er helt komfortabel med noen av alternativene og går for en slags, ja takk, begge deler-løsning.

Plata er den første uten gitarist og grunnlegger Bo Madsen. Kanskje det er der noe av årsaken til at materialet fremstår såpass lite minneverdig som det gjør. Skallet er der, men sangene sliter med å feste seg. De flyter avgårde uten at det virker som de helt vet hvor de skal hen.

«Candy Pieces All Smeared Out», med sin buldrende bass og krasse blåserekke, låter som et lite grasiøst Biffy Clyro, før sangen penser seg inn mote de sedvanlige drømmende versene. Det henger liksom ikke helt sammen. «Twist Quest» begynner også småfunky før den ender opp et helt annet sted. «Zanzibar» på sin side er mer eller mindre er lyden av tomhet. Godt da er det at låtene som bokender plata, den monumentale og refrengsterke åpningen «Nothingness and No Regrets» og den svale progen finalen «Carry Me to Safety» varter opp med holder hva de lover.

Det låter pent og kompetent, men aldri berusende og oppsiktsvekkende. Noe som bør være et mål for et band som forsøker å løfte popmusikken utenfor komfortsonen.