Nå blir det ensomt

Det tynnes i barnelitteraturens forjettede skog: Tove Jansson døde i juni, nå Astrid Lindgren. Ingen av dem fikk Nobelprisen.

Astrid Lindgren ble oversatt til nærmere 80 språk, med et salg på til sammen bortimot 100 millioner bøker. Og likevel er det den enkelte ungen i møtet med den ene boka det dreier seg om. Og derfor er det sorg på jorden i dag.

DEN SISTE TIDEN HUN LEVDE, visste ikke Astrid Lindgren lenger at hun var den store barnebokforfatteren, berømt over hele verden. Men hun husket barndommens Småland. Mer enn noen andre diktet hun ut fra sin intense nærhet til barn og barndom i nordisk landskap.

I intervjuer med Astrid Lindgren, når hun fortalte om seg selv, malte hun lyst: den lykkelige barndommen, det enestående foreldrehjemmet. Men hvor kom sorgen fra, ensomheten, forlattheten - hvorfra tok hun fortvilelsen, vemodet, melankolien?

For hun diktet jo ikke bare Pippi og Emil og glade barn i Bakkebygrenda og på Saltkråkan. Men også de ulykkelige og ensomme. Det er med «Sunn-aneng» og «Mio min Mio» og «Brødrene Løvehjerte» hun nådde de største høyder. Og ved fylte 74 år fornyet hun forfatterskapet igjen, med den mangfoldige barneromanen «Ronja Røverdatter».

Da Astrid Lindgren var nitten år gammel, fikk hun et barn, i 1926 var dette en knusende skam hjemme i Vimmerby i Småland. Hun reiste til et sykehus i København, hvor man slapp å oppgi barnefarens navn. Hun fikk sønnen plassert i fosterhjem der, men sparte av sin beskjedne kontordamelønn i Stockholm for å reise og se ham så ofte hun kunne. Inntil hun tok ham til seg da han var tre, og med rak rygg fremdeles kalte seg frøken Ericsson: «Ja, jeg synes jeg gjorde en slags pionerinnsats da jeg tok den uskyldige sønnen min hjem til en småby hvor man ikke var vant til at ugifte mødre gikk omkring med sine barn, som om de var like store mirakler som alle andre barn,» fortalte hun Margareta Strömstedt i biografien «Astrid Lindgren. En levnadsteckning».

I ALDERDOMS ÅR sto hun på barrikadene i samfunnsdebatten. Smålandsjenta fornektet seg ikke, hun kjempet for at dyrene skulle ha det godt på jorden, være ute i Guds frie natur og nyte sommeren. Og for de åpne landskapene med mangesidig jordbruks- og skogsdrift. Og for jordkloden, mot kjernekraft. Og særlig appellerte hun til kvinnene, «som utgjør mer enn halvparten av landets befolkning, ojojoj, hvis de hisser seg opp for alvor».

«Så underlig livet er, det er så forsvinnende kort, og likevel tar det så forjorade lang tid,» sa Astrid Lindgren.

Nå er det slutt for dikteren som skapte Nangijala og Nangilima og Mio min Mio som rir gjennom natt og dag i leirbålenes og eventyrenes tid.

«Det verste ved å bli gammel, er at vennene dør,» sa hun også en gang, «det blir ensomt.» Mange kjenner seg mer ensomme nå da Astrid selv har forlatt oss.