Sosial mobilitet:

Nå brister vår vakreste drøm

Det er blitt vanskeligere å slå seg opp i samfunnet. Den sosiale mobiliteten er på hell. De heldige får et stadig større forsprang.

Kan ikke snu ryggen til økende forskjeller: Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp), Trine Skei Grande (V) og Kjell Ingolf Ropstad (KrF) under partilederdebatten fra Arendalsuka. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Kan ikke snu ryggen til økende forskjeller: Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp), Trine Skei Grande (V) og Kjell Ingolf Ropstad (KrF) under partilederdebatten fra Arendalsuka. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Du kan nesten ikke ha mer flaks i verden enn å bli født med norsk pass. Vår rikdom og velferd er uten sidestykke i historien. Men også her har noen mer gullhår i ræva enn andre. Hvilken sosial klasse du vokser opp i er avgjørende for hvor godt liv du vil leve.

Er du født av foreldre i den fattigste tidelen av befolkningen, er for eksempel sannsynligheten større for at du vil tjene mindre, slite på arbeidsmarkedet, ta mindre utdanning, ikke stifte familie eller få barn, enn hvis mor og far er middelklasse.

Hvis du vil ha god livskvalitet bør med andre ord ikke mor og far være blant de fattigste på foreldremøtet.

Tallenes tale er klar og skremmende. Det er rett og slett blitt vanskeligere å slå seg opp i samfunnet. Som fagsjef i Tankesmien Agenda, Sigrun Aasland, skriver i sin nye bok, «Det trengs en landsby», den sosiale mobiliteten er på hell.

Hvem foreldrene våre er, hvor de bor og hvem de kjenner, er viktigere nå enn det var før. De privilegerte får et stadig større forsprang. For selv om de fleste får det gradvis bedre, stikker eliten ifra.

Ved å gå gjennom hvordan familie, skole og nabolag påvirker nordmenns liv og framtid, viser Aasland godt hvordan forskjellene blir større - men bare litt og ganske sakte. Utviklingen er ikke så lett å få øye på, men ved hjelp av ferske tall for sosial mobilitet i norske kommuner, har vi grunn til å frykte hvor det bærer hen.

For selv om bevegelsene på en rekke områder er små, er de i sum betydelige. Samfunnet blir mer urettferdig når flaks betyr mer. Selv Askeladden har fått det tøffere. Skal han vinne prinsessa og halve kongeriket i dag, bør han krysse fingrene for å bli født med Kjell-Inge Røkke som far, ikke en fattiglapp i Stjørdal.

Det er ikke nytt at forskjeller reproduseres, men bare det er i seg selv bekymringsverdig. Vi vet at det er sånn. Vi har visst det lenge. Vi klarer eller vil bare ikke tøyle kreftene som gjør at forskjellene vedvarer og forsterkes.

Jeg har lenge lurt på hvorfor ikke flere roper ut og krever sterkere politisk lut. Vi smykker oss med likhetsidealer i festtaler, men lever i heftig selvbedrag all den tid fellesskapet svikter de fattigste.

En av forklaringene er kanskje at det gjelder «få av oss.» En av ti drukner fort i mengden. Vi har fått mer urettferdighet, men det gjelder ikke mange nok til at majoriteten krever handling og forandring. Som Aasland påpeker: Vi tror vi er likere enn vi er.

Fordi fattigdom er skambelagt er også de fattige flinke til å trekke for gardina for elendigheten. Mange - også barn og unge - legger trolig ned en stor innsats for å skjule at de ikke har det like romslig som resten.

Det provoserer meg at det er blitt sånn. Vi vil jo egentlig ikke ha det slik. Nordmenn flest liker at samfunnet belønner innsats og talent, framfor tilfeldigheter. Idealet om mulighetslikhet nyter brei oppslutning.

Det å skape samfunnsstrukturer som gjør det mulig å lykkes, samme hvor du kommer fra eller hvem foreldrene dine er, har også vært et av landets største politiske prosjekter. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har til og med kalt det «vår vakreste drøm.»

Heldigvis er det mye vi kan gjøre for å snu den negative utviklingen. Aasland peker på barnehagen, skolefritidsordninger, og idretten som arenaer som må bli mer tilgjengelige for de med minst. Alle er viktige for både hjernebygging og sosiale nettverk. I dag sperrer den økonomiske bommen for de som trenger tilgangen til dem mest.

Det er et problem den enkelte sliter med å løse alene, men som vi lett kan fikse i fellesskap. Som bokas tittel tilsier: Det trengs en landsby.

VALGBODEN: Dagbladets valgbod starter med bompenger. Temaet som splitter folket - og regjeringen. Innvandrere fra ikke-vestlige land er kraftig overrepresentert i sosialhjelpsstatistikken. Sylvi Listhaug møter Ap til debatt. Vis mer

I forlengelsen argumenterer også Aasland for at kommuner bør sørge for mer blandede nabolag (en viktig driver for sosial mobilitet), blant annet ved en mer aktiv boligpolitikk. Sosial segregering gagner ingen.

Viktigst er det likevel å få stanset ulikhetsveksten i samfunnet. Alle kan få det bedre, men godene må fordeles jevnere.

Et effektivt våpen mot flaksens avgjørende betygning, er skattlegging av selve definisjonen på tilfeldigheter: Arv. En slik flaksavgift kan være moderat for de som er født med én sølvskje i munnen, og litt heftigere for de som arvet hele bestikkskuffen. Arvinger vil alltid få et forsprang, men vi bør minimere betydningen av fordelen.

Det er på tide landsbyen står mer opp for hverandre. Lykkes vi ikke snart kan vår vakreste drøm briste fullstendig.

For ordens skyld: artikkelforfatteren har tidligere jobbet i Agenda.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.