SJEKKET TILSTANDEN: Tolv av Frps politikere dro denne uka ut for å se hvordan det er å være ung på Oslos østkant. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
SJEKKET TILSTANDEN: Tolv av Frps politikere dro denne uka ut for å se hvordan det er å være ung på Oslos østkant. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Nå er det blitt en norsk tilstand å rope «svenske tilstander»

Det er mulig å kalle en spade for en spade uten å med viten å vilje gjøre en spade til en gravemaskin

Meninger

Søker man opp «Frp» og «svenske tilstander» i mediearkivet Retriever, kommer det hundrevis av treff bare det siste året. Og la det være klart: «Svenske tilstander» beskriver i denne forbindelsen samfunnsdystopi knyttet til dårlig innvandrings og integreringspolitikk med gettotilstander og lovløshet i forstedene.

Spaltist

Anna Kvam

er filosofistudent, medlem av Miljøpartiet De Grønne og tidligere ungdomspartileder.

Siste publiserte innlegg

Når et av regjeringspartiene nærmest systematisk tegner opp dette skremmebildet, og med det bedriver retorisk svartmaling av enkelte nabolag og folk i dette landet, fører det i verste fall til mer utenforskap. Det er på tide å lære seg å kalle en spade for en spade, uten å polarisere.

Selvfølgelig løser ikke ord og retorikk, enten den er god eller dårlig, levekårsproblematikk i enkelte Oslo-bydeler. Og det er, såvidt meg bekjent, ingen som benekter at Oslo på mange måter er en delt by, eller at dette har lange historiske røtter. Førstantikvar Truls Aslaksby er blant dem som har skrevet detaljert om Oslos rike bebyggelseshistorie fra 1800-tallet og frem til i dag. Oslo Øst og Oslo Vest er på mange måter litt ulike verdener. Det veit alle som tar t-banen mellom Majorstua og Grønland i ny og ne. Årsakene til at det har blitt slik er både sammensatte, og typiske for store byer. Den delte byen er ikke bare problematisk, men på enkelte måleståkker finner vi utfordringer. Heldigvis finnes det politikk som kan bøte på systematiske forskjeller mellom bydeler, sikre god integrering og å forebygge at noen nabolag skårer langt under gjennomsnittet på levekår. Men den politikken blir ikke lettere å sette ut i livet når det vi først og fremst hører fra FrP er gnål om svenske tilstander og at de vil forby ikke-eksisterende bønnerop.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er mange piler som peker i riktig i hovedstaden. Både Groruddalssatsinga og Tøyenløftet gir, og vil gi, resultater. En velferdspolitikk som tar sikte på å spre sosialboligene på ulike bydeler vil også nytte på sikt. Men det finnes også en del større utfordringer her og nå. Det finnes delbydeler som har til dels alvorlige levekårsutfordringer. Det er ikke lett å være barn i et nabolag hvor veldig mange lever under fattigdomsgrensa. I noen av Oslobydelene er også fritidstilbudet til unge magert.

På Vestli finnes det ikke ungdomsklubb. Groruddalens nærmere 30.000 innbyggere deler på èn svømmehall. Også er det hatet og fordommene som mange av folka i Oslos østre og sørlige bydeler rammes av. HL-senteret ga seinest i fjor ut en rapport som viser at negative holdninger til muslimer fortsatt er veldig utbredt. Mange av de unge i disse bydelene er selv, eller har foreldre, med bakgrunn fra muslimske land. Og i Norge har godt over en tredjedel av befolkninga utpregede fordommer mot muslimer. En tredjedel. Hvordan er det å være norsk og muslim, eller barn av muslimer, eller se ut som en muslim, i et land hvor omtrent hver tredje person tenker sånn? Antagelig ikke så lett.

Jeg kan ikke vite akkurat hvordan det er. Men det er rimelig å anta at kombinasjonen av å leve under fattigdomsgrensa, ha et middelmådig læringsmiljø på skolen, og å bli møtt med mistenkeliggjøring og rasisme - er kjipt. Det er selvsagt ikke sånn at alle som bor øst i Oslo har innvandrerbakgrunn eller fattige, eller at alle som har innvandrerbakgrunn i Oslo lever under fattigdomsgrensa - som man nesten kan komme til å tro når en hører enkelte politikere messe. Men: for et knippe ungdommer så sammenfaller disse to: Å vokse opp i en delbydel som skårer lavt på levekår, og å ha innvandrerbakgrunn. Det er nettopp derfor det er viktig å ta til motmæle når Siv Jensen velger å bruke sin landsmøtetale til å snakke om at det finnes muslimer i Norge som er norske på papiret men ikke i hjertet.

Finansministeren valgte denne formuleringen da hun omtalte foreldre som sender barna sine på Koranskole i utlandet. Det finansministeren burde forstå, det alle politikere som ønsker å skape gode lokalsamfunn burde forstå, er at det går an å adressere problemer uten å polarisere. Det går an å jobbe for at barnevernet får gode verktøy for å bekjempe vold mot norske barn i utlandet, uten å antyde en dissonans mellom det å være norsk og å være muslim. På samme måte som det går an å jobbe for å endre en overgrepskultur blant menn uten å antyde at alle menn er overgripere. På samme måte som det går an å argumentere mot bruk av barnehijab uten å antyde at alle med hijab lever under tvang. På samme måte som det går an å jobbe mot ungdomskriminalitet og utenforskap, uten å rope «svenske tilstander» hele tida.

Kort sagt: man kan adressere problemer uten å polarisere eller å svartmale. Det er slettes ikke alltid lett. Det er ikke lett å unngå at noen blir såret, føler seg truffet eller stigmatisert ved at en forsøker å kaller en spade for en spade, som noen ganger er nødvendig. Men det er mulig å kalle en spade for en spade uten å med viten å vilje gjøre en spade til en gravemaskin. Og dette har politikerne våre et særlig ansvar for.

Byrådslederen i Oslo viser at det går an. At det går an å erkjenne at problematikken i enkelte Oslobydeler er reell og må møtes med politikk, men uten å skape et inntrykk av at vi har uttrygge soner, eller lovløse områder. Noen ganger er fremføringen av slike budskap en hårfin balansegang. Ikke alle lykkes. Noen faller ned i grøfta hvor de lukker øynene for problemer det er ubehagelig å adressere. Og det er dumt, fordi det for barna og alle Oslos bydelers skyld, skal tas på alvor at noen vokser opp i fattigdom. Dessverre velger andre den stikk motsatte strategien: Å hoppe med begge beina ned i den grøfta hvor de aktivt bruker problemer som finnes, problemer som rammer barn og unge, til å styrke sin egen politiske agenda. Og det på en måte som kan gjøre problemene verre. Perfekt retorikk utrydder ikke barnefattigdom og utenforskap. Men dårlig retorikk, splittende formuleringer - det kan gjøre utenforskapet verre.

For det blir verre, ikke bedre, for ungdom på som føler seg utafor, at landets øverste ledere antyder at noen religioner gjør en disponert for ikke å være norsk i hjertet.