Sjef: Vi trenger ledelse, men det er i ferd med å gå for langt. Foto: Shutterstock / NTB scanpix
Sjef: Vi trenger ledelse, men det er i ferd med å gå for langt. Foto: Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Ledelse

Nå er det nok ledelse

Sett et hvilket som helst positivt fyndord foran suffikset -ledelse, og du har et masterprogram eller i det minste et kveldskurs.

Meninger

Forleden dukket det opp en promotert post fra Skolelederforbundet i Facebook-feeden min. Ikke jobber jeg i skolen og ikke har jeg ambisjoner i retning av ledelse, så Facebooks algoritmer er neppe spesielt treffsikre. Men ledelse som fenomen, eller som trend, interesserer meg.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Ledelse er naturligvis en viktig funksjon, og alle samfunn og organisasjoner må ha prosedyrer som innebærer at noen fatter beslutninger, kanskje også at noen har spesielt ansvar for å motivere medlemmer eller medarbeidere til å yte best mulig. I idrettslaget jeg konkurrerte for i barndommen hadde vi også en leder, eller formann, som vi kalte det den gangen. Men vervet gikk på omgang og innebar kjipt ansvar mer enn makt.

Skolen jeg gikk på hadde også en slags leder, eller rektor, som vi kalte det. Ingen kom på å kalle det for en «skoleleder», det er noe nytt som muligens er ment å gi ekstra autoritet og tyngde til posisjonen. Skolelederne har altså sitt eget forbund, som – ifølge Facebook-posten – «ikke lar læreren lukke døra til klasserommet, men er tett på og sørger for at alle ansatte tar kollektivt ansvar for å utvikle skolen».

Men skolen er naturligvis ikke alene om dette. Mens ledelsesfunksjonen har eksistert i hvert fall så lenge vi har hatt samfunn og organisasjoner av en viss kompleksitet, er det først de siste 20–30 åra at kvaliteten på ledelsen løftes fram som saliggjørende for enhver virksomhet.

Enhver utfordring forutsetter «tydelig» ledelse, eller at «dette er et lederansvar». Et kjapt Google-søk på frasen «et lederansvar» gir utallige treff, og det er knapt grenser for hva som er et lederansvar.

Jeg finner for eksempel at kommunikasjon er et lederansvar, at det er et lederansvar å fremme verdien av mangfold, å etablere tillit og å sikre ytringsfrihet i akademiske institusjoner, for å nevne noe. Og i trontalen i høst het det at det er en lederoppgave å forklare at vi må akseptere endringer.

Endringsprosesser er altså ikke politiske stridsspørsmål, men uavvendelige prosesser som ledere skal banke nødvendigheten av inn i alle de treskallene som befolker dette landet.

Ikke noe av dette er nødvendigvis feil, selv om jeg ganske sikkert kunne funnet mer ufrivillig komiske eksempler om jeg hadde foretatt en mer grundig undersøkelse. Men når ledelse, i langt større grad enn før, blir et universalmiddel for alle utfordringer en organisasjon står overfor, forskyves både oppmerksomhet og makt.

Høyere utdanningsinstitusjoner, hvor jeg selv har mitt daglige virke, har for lengst oppfattet dette. Ikke bare har vi mer «profesjonalisert» ledelse enn i hine hårde dager, de fleste institusjonene driver også selv med et rikt utvalg av lederutdanninger.

Man kan studere for eksempel prosessledelse, endringsledelse og kunnskapsledelse. Sett et hvilket som helst positivt fyndord foran suffikset -ledelse, og du har et masterprogram eller i det minste et kveldskurs.

Og ikke minst: Går du lei av å undervise ved universitet eller høyskole, kan du ta en master i utdanningsledelse. NOKUT-direktøren skrev nylig at nettopp dette må inn i handlingsplanene til universiteter og høyskoler. Det holder ikke at professorer underviser etter eget forgodtbefinnende og på faglig grunnlag, det må forankres i en ledelse som rett nok ikke forstår stort av faget, men som til gjengjeld forstår seg på ledelse. Først da kommer ting på stell.

Ledelse handler som sagt ikke bare om å fatte beslutninger. Vel så viktig er det at en god leder er i stand til å motivere medlemmer eller ansatte, og å skape entusiasme for målene og strategiene som er valgt. Det er ingen tvil om at dette er en verdifull kompetanse i mange sammenhenger, men jeg har et klart inntrykk av at ledere av og til prøver litt for hardt.

I mange organisasjoner er de ansatte fagfolk som langt på vei er selvgående, de jobber med noe de brenner for og trenger verken motivasjonsseminarer eller altfor mange møter om strategier og visjoner som ledelsen vil de skal samle seg om.

Men det er det siste som litt for ofte skjer. Ledere vil, som skolelederforbundet understreker, være «tett på». Undervisning er ikke opp til den profesjonelle lærer, det er i siste instans også en lederoppgave. De ønsker selvsagt å motivere mer enn å kontrollere, men av profesjonelle yrkesutøvere oppfattes det nettopp som kontroll. De fleste lærere gjør antakelig en bedre jobb jo større autonomi de opplever at de har.

Den form for oppfølging som mange ledere står for, og som de helt sikkert oppriktig tror på, virker ikke motiverende, men fremmedgjørende. Spør et utvalg professorer, lærere, politifolk eller leger.

En gang sa en leder ved min institusjon at skiftet fra én elektronisk læringsplattform til en annen kunne bidra til å gi de ansatte ekstra energi. Ikke noe kunne være mer feil, de fleste opplevde det som uønsket tidsspille å måtte bruke tid – og til og med gå på kurs – for å lære seg funksjonene i den nye plattformen. Å sette seg inn i helt nye administrative rutiner er som regel energitappende, ikke energigivende.

Det er som regel ikke noe galt verken ved ledere eller ledelse. Utfordringene oppstår når ledelse og lederegenskaper i seg selv blir nådegaver som må fylles med innhold. Ledere løftes ut av ordinære lønnsregulativer og avlønnes «etter avtale». Konflikter på arbeidsplassen blir et spørsmål om lederansvar, ikke om at kranglefanter må se til å skjerpe seg.

Mot vår tids ledelsesideologi bør vi løfte fram profesjonell autonomi. Mot troen på ledelse som en spesiell nådegave bør vi understreke at det er en jobb som alle andre. Og generelt bør de fleste organisasjoner ha færre ledere og flere profesjonelle fotfolk

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.