KVALITET? Erik Bjerck Hagen reduserer litteraturforskningen til et merkelig flatt spørsmål om «kvalitet», skriver vår anmelder om boka «Kampen om litteraturen». Foto: LARS EIVIND BONES
KVALITET? Erik Bjerck Hagen reduserer litteraturforskningen til et merkelig flatt spørsmål om «kvalitet», skriver vår anmelder om boka «Kampen om litteraturen». Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Nå er Francis Bull det aller heteste

Gamle helter blir som nye i Erik Bjerck Hagens nye bok.

ANMELDELSE: En gang var litteraturviterne konger. Joda, jeg juger ikke: Vi satt i et skittengrått seminarrom i på Universitetet i Bergen og følte vi så tvers gjennom verden.

Vi voktet språkets og litteraturens hemmeligheter, og med disse mørke og blanke våpen i våre hender fryktet vi intet.

Undervisningen var selvsikker og ambisiøs. Samt kanskje en anelse repetitiv.

Uansett spørsmålet var svaret alltid det samme.

Det er ikke rart det ble snakk i korridorene når Erik Bjerck Hagen som nyansatt litteraturviter i Bergen på slutten av nittitallet åpnet den overraskende muligheten for å være uenig med kollegene.
 

Nedgang og stillstand
Siden da har litteraturvitenskapens prestisje falt radikalt; ingen snakker om dekonstruksjon lenger, alle mumler om humanioras krise. Bjerck Hagens eget ry har imidlertid vært stigende, både som kritiker i Morgenbladet og talsperson for en mindre pretensiøs litteraturforskning.

Nå har han tatt på seg å skrive både litteraturkritikkens og litteraturvitenskapens moderne historie her til lands i ett lite bind.

Han begynner med en av de minst interessevekkende åpningssetningene i norsk faglitterær historie: «Våre forestillinger om litteratur, litteraturforskning og litteraturkritikk har endret seg relativt lite de siste nitti år».

Konservativ provokatør
Setningen er vintage Bjerck Hagen. Dette er en forfatter som skyter villig rundt seg — men alltid med lyddemper på. Blidest er han hvis han får spille rollen som provokatør på vegne av commonsense og for lengst forlatte sannheter.

Nå er Francis Bull det aller heteste

I «Kampen om litteraturen» er det derfor den ofte diskrediterte litteraturhistorikeren Francis Bull som rehabiliteres.

Bull representerte et «heteronomt» syn på det litterære verket, mener Bjerck Hagen — en fruktbar inkludering av forfatteren, leseren og virkeligheten i litteraturforståelsen. Erkefienden Peter Rokseth insisterte derimot på et «autonomt» verkbegrep og litteraturens opphøyede status.

Siden har vi for alltid vært dømt til å gjenta varianter av disse to posisjonene.

En falmet helt
Som debattstrategi er Bjerck Hagens konservative snusfornuft skiftevis forfriskende og enerverende. Hans glede ved å stille gamle spørsmål om igjen får ham til å skrive interessant og smart både om Profil-kretsen og femtitallets norske modernismedebatt.

Dessverre er nøkkelkapittelet om Francis Bull blant bokas svakeste — først og fremst fordi Bull så åpenbart sliter med å innfri helterollen Bjerck-Hagen vil gi ham.

Det er liten tvil om Bull rent teoretisk hadde rett i sin kritikk av den snobbete essensialismen som siden ofte har preget norsk litteraturforskning. Men de tallrike sitatene fra Bulls egne tekster i denne boka gjør lite for å overbevise leseren om at forskningen hans i praksis skulle kunne være et forbilde for noen i dag.
 

Kritikk eller vitenskap
Bokas insistering på å sammenføre litteraturkritikk og litteraturforskning er minst er like problematisk. Dels fordi den underspiller litteraturkritikkens egne skiftende kulturelle og historiske forutsetninger.

Men mest fordi den overser alt ved litteraturvitenskapen som ikke likner litteraturkritikk.

Bjerck Hagens mangel på interesse for overordnede analytiske kategorier som språk, klasse, historie, institusjon eller kjønn reduserer både litteraturen og forskningen til et merkelig flatt og innholdsløst spørsmål om «kvalitet».

I forfatterens vitenskapelige verden sitter dannede menn dypt i lenestolen og diskuterer sine personlige preferanser til Gud henter dem hjem.

Det er mulig det er et mer realistisk syn på litteraturforskningen enn nittitallets stormannsgalskap. Men det er fanden spare meg også kjedeligere.