Nå er hovedverket til nobelprisvinner Mario Vargas Llosa endelig på norsk

Kompleks roman søker svar på hvorfor det gikk til helvete.

DEN RADIKALE: Mario Vargas Llosa var ung og radikal da «Samtale i Katedralen» utkom første gang i 1969. Senere bevgeget Llosa seg mot det politiske høyre, men diktaturet har han alltid avskydd. Foto: NTB SCANPIX / AP /Daniel Ochoa de Olza
DEN RADIKALE: Mario Vargas Llosa var ung og radikal da «Samtale i Katedralen» utkom første gang i 1969. Senere bevgeget Llosa seg mot det politiske høyre, men diktaturet har han alltid avskydd. Foto: NTB SCANPIX / AP /Daniel Ochoa de OlzaVis mer

ANMELDELSE: Mario Vargas Llosa sa i ettertid at tildelingen av Nobels litteraturpris i 2010 var en ukes evevtyr og et års mareritt.

Vi, hans lesere, får nå ta del i det eventyrlige ved at Conversación en La Catedral fra 1969, et hovedverk i latinamerikansk litteratur, endelig er oversatt til norsk.

Romanen er en kompleks fiksjon fra 1950-tallets begynnelse, da Peru var underlagt diktatoren Manuel A. Odría, fortalt som et fortettet og fuktig møte mellom overklassesønnen Santiago og negeren Ambrosio, farens gamle sjfåør, på en ølkafé kalt Katedralen.    

Ruller opp fortiden
Som en skygge ruver det store spørsmålet, uttalt med Santiago Zavalitas egne ord, der han en grå ettermiddag står i døren til avisen La Crónica etter å ha skrevet en artikkel om rabies, og ser ut over en samling rotete og falmede bygninger fylt av skrammel og støv mens ei bikkje sleiker ham på beina: Når gikk det til helvete med Peru?  

Forfatteren åpner fortellingen på finurlig vis med en scene der Santiagos egen bortkomne lille valp blir funnet av den gamle Ambrosio, som nå tjener til livets opphold som hundefanger.Det er duket for for en samtale i Katedralen mellom de to, som har en felles fortid.

Nå er hovedverket til nobelprisvinner Mario Vargas Llosa endelig på norsk

«Det lukter svette, paprika, løk urin og dynger av søppel, og musikken fra jukeboksden blander seg med surret av sommer, motordur og tuting, og den når ørene forvrengt og tykk (...). Han fyller glassene, tar tak i sitt, og mens han snakker, minnes, drømmer eller tenker, betrakter ha ringen av skum med spredte kratre, kjefter som åpner seg lydløst og spyr gylne bobler som hånden hans har varmet opp. Han drikker uten å lukke øynene, raper, finner og tenner sigaretter, bøyer seg og klapper Rampen: sånn kan det gå, ja, ja. Han prater og Ambrosio prater (...).»

På et eller annet tidspunkt hadde det også gått til helvete også med ham, Santiago Zavalita, sønn av den mektige don Fermín, som ikke bare bedrev politikk og tvilsomme forretninger sammen med diktatroren Odría, men også, viser det seg, var involvert i et drap. Men hvorfor?

Bak fasaden
De neste 700 sidene er et forsøk på svar. I en litterær teknikk med indre monologer, påvirket av Joyce og Faulkner, der personer, tid og sted forskyves og kastes om og dukker opp i nye posisjoner - slik det skjer i vår egen bevissthetsstrøm - blottlegger den da venstreradikale Mario Vargas Llosa brutaliteten, hykleriet, rasismen og perversjonene bak den borgerlige fasaden i det peruanske samfunnet.

I Svenska Akademiens begrunnelse heter det at Llosa fikk Nobelprisen for «sin kartografi av maktstrukturer og sine bitende bilder av den enkeltes motstand, opprør og nederlag».

Det er i sum en god karakteristikk også av den monumentale «Katedralen», som ble Llosas internasjonale gjennombrudd som forfatter. I ettertid er det naturlig å se verket i sammenheng med magisk realisme og den berømte boomen på 1960-tallet med navn som Octavio Paz og Gabriel García Márquez.

Antiautoritær
I motsetning til rivalen Márquez, som Llosa i 1971 kalte Fidel Castros hore, beveget Vargas Llosa seg mot den politiske høyresiden. Han uttalte beundring for Margaret Tatcher og stilte i 1990 som presidentkandidat for sentrum-høyrekoalisjonen Frente Democrático, men tapte i siste valgomgang for Alberto Fujimori. Llosa flyttet da til Europa, beskrev sitt politiske liv i El pez en el agua, som betyr «Fisken i vannet», og har nå i mange år vært en kjent intellektuell stemme i Spania.

Fra sine tidligste ungdomsår har Vargas Llosa avskydd autoritære regimer. «Diktaturet», skriver han, «skaper et system som penetrerer alle deler av livet.» I romanen La fiesta del chivo, «Bukkefesten», fra 2000, skildrer forfatteren i en sentral scene hvordan diktatoren i Den dominikanske republikk gjennom 31 år, Rafael Trujillo, blir avslørt og avkledd foran den 14-årige Urania Cabral; hun som skulle ofres som avlat av egen, underkuede far. Avkledd blir også maktmennesket i El sueño del celta, «Kelterens drøm», Vargas Llosas nyeste roman, som utspilles i Kong Leopolds brutale Kongo på slutten av 1800-tallet.  

Lønn for strevet
Slik sett går det en lang, antiautoritær linje i Vargas Llosas forfatterskap tilbake til «Samtale i Katedralen», som er en ambisiøs og kompleks romanen, en oppvisning av fantasi, dristighet og bevegelighet. En utrenet leser kan nok miste pågangsmotet under veis. Llosa lodder dypt og presenterer en vrimmel av navn og oppnavn, som i en diger russisk roman fra 1800-tallet, og de mange og plutselige sceneskiftene med indirekte tale innskutt i lange dialoger, gjør det ikke lettere. Men den som holder ut, blir rikelig belønnet.