Jeg kan ikke huske noen annen krise i min levetid som så tydelig har vist oss hvordan hele verden henger sammen, og at det krever av oss at vi må stå sammen.

I byene våre er gatene tomme og stille selv om det er midt på dagen. Over hele landet er bedrifter stengt. Noen kan ikke dra på jobb. Noen har ikke lenger noen jobb å gå til. Folk vi er glade i er syke, eller kommer veldig snart til å være det. Noen kommer til å dø. Hvorfor?

Fordi fiskemarkeder i Kina har dårlige hygieneregler for salg av ville dyr. Fordi en afterski-bar i Østerrike hadde mange mennesker på lite plass. Fordi vi flytter på oss og tar fly og tog og kjenner folk over hele kloden. Fordi verden, enten vi liker det eller ei, henger sammen. Det som skjer andre steder angår oss. Og vi er alle avhengig av hverandre for å klare oss. I kriser og i hverdag.

Det er sammen vi må stoppe katastrofen som nå holder på å skylle over verden. Norges fremste våpen i kampen mot at tusenvis skal dø er tillit, samarbeid og fellesskap. Vi gjør alle vårt for at vi selv og andre ikke skal bli syke. Vi gjør det for å beskytte naboene våre, kollegaene våre. Foreldrene og besteforeldrene deres. Folk ofrer og isolerer seg for fellesskapet, for å beskytte folk de aldri før har møtt. Folk risikerer jobbene og økonomiene sine for å redde andre menneskers liv. Det er vakkert å se fellesskapet trø til for å løse felles problemer.