Debatt: Hebron

Nå får ingen lenger følge med på hva som skjer i Hebron

Hva befolkningen på Hebron opplever daglig forstår man ikke riktig før man ser det selv.

SOLDATER: Det første barna møter på vei til og fra skolen er soldater med maskingevær. Foto: Kristine Grønnestad
SOLDATER: Det første barna møter på vei til og fra skolen er soldater med maskingevær. Foto: Kristine GrønnestadVis mer
Meninger

Mens vår nye samlingsregjering legger opp til å styrke handel og turisme i forholdet til Israel, erklærer samtidig Israel norske observatører og ledsagere for sivilbefolkningen for uønsket i det okkuperte Hebron.

OBSERVATØR: Kristine Grønnestad.
OBSERVATØR: Kristine Grønnestad. Vis mer

Det er en helt vanlig tirsdag morgen en høstdag i Hebron. Klokka er syv og byen er i ferd med å våkne. Vi nærmer oss den militære kontrollposten med nummer 56. Akkurat idet vi skal entre den massive svingdøren av jern, smetter en liten jente på tre-fire år forbi oss. Hun går rutinert bort til de to soldatene som står inne i sjekkpunktet i full mundur med maskingevær. Jenta rekker fram hendene for å vise at hun ikke har noen skarpe gjenstander med seg, før hun løper gjennom metalldetektoren.

Vi kommer ut i Shuhadagaten på andre siden av kontrollposten omtrent samtidig med henne. En flokk soldater med skarpladde våpen kommer gående mot oss, tunge militære kjøretøy dundrer forbi i den smale gaten. Den lille jenta stanser og tar hånden min, engstelig. Jeg løfter henne opp og bærer henne videre. Noen hundre meter lenger framme kommer vi til en ny kontrollpost. Soldatene som står der passer på at ingen palestinere går lenger enn hit. Gjør de det, blir de skutt. Framme ved kontrollposten setter jeg fra meg jenta og hun løper opp den gamle steintrappen. Hun snur seg og vinker til oss før hun smetter inn porten. Bak den ligger barnehagen hennes.

NUMMER 56: Idet vi skal entre den massive svingdøren av jern ved militær kontrollpost nummer 56, smetter en liten jente på tre-fire år forbi oss. Foto: Kristine Grønnestad
NUMMER 56: Idet vi skal entre den massive svingdøren av jern ved militær kontrollpost nummer 56, smetter en liten jente på tre-fire år forbi oss. Foto: Kristine Grønnestad Vis mer

Dette er hverdagen til barna i den okkuperte delen av Hebron, en hverdag som består i at væpnede soldater og israelske bosettere trakasserer dem verbalt og i noen tilfeller også angriper dem fysisk.

En av de siste rester av Oslo-avtalen, det internasjonale observatørkorpset TIPH (Temporary International Presence Hebron) som siden Hebron-massakren i 1994 har overvåket og rapportert fra situasjonen for sivilbefolkningen her, ble i forrige uke historie. Da besluttet Israels regjering at TIPH må forlate Hebron. Dermed er nok en stein i det skjøre fredsbyggverket fra 90-tallet forvitret. Uansett hva man måtte mene om realismen i Oslo-avtalen, ga observatørkorpsets nærvær og rapporter til utenverdenen en viss trygghet for sivilbefolkningens rettigheter og en viss garanti mot å lide overlast.

Parallelt med TIPHs nærvær har Kirkenes Verdensråd hatt et internasjonalt ledsagerprogram i Hebron, koordinert av Kirkens Nødhjelp, der frivillige fra flere land har fulgt og assistert befolkningen i deres hverdag. Etter at TIPH er blitt erklært uønsket, har også Kirkenes Verdensråd besluttet seg for å forlate Hebron.

Selv var jeg den siste norske deltakeren som deltok i dette ledsagerprogrammet i Hebrons gamleby, høsten 2018. Jeg er dypt bekymret for hva som vil skje med palestinerne som bor der.

I Hebron er Israel okkupasjonsmakt etter de fleste definisjoner av ordet. Hva befolkningen her opplever daglig forstår man ikke riktig før man ser det selv. Jeg kom til Hebron uten tidligere erfaring med arbeid i internasjonale konfliktområder, men vi var blitt kurset godt på forhånd i de oppgavene vi skulle utføre og situasjoner vi kunne tenkes å havne i. Men selv ikke det beste kurs kan forberede en på hvordan det er å oppholde seg i den okkuperte gamlebyen over tid, eller på hva sivilbefolkningen daglig påføres av små og store vanskeligheter og krenkelser. Ganske snart blir det vanskeligere og vanskeligere å se noen form for jevnbyrdighet i den israelsk-palestinske konflikten. Selv den som anerkjenner Israels soleklare eksistensrett får raskt problemer når hun ser hvordan et på alle måter overlegent maktapparat går fram.

Noe av det mest utfordrende med å være ledsager, var de mange møtene med de ekstreme bosetterne som bodde der. Vi ble kastet stein etter, spyttet på, filmet opp i ansiktet, truet med juling, kløpet, sparket og daglig skjelt høylytt ut og kalt nazister og jødedrepere. Vi var også flere ganger vitner til at bosettere tok seg inn på palestinske eiendommer og rev ned gjerder som palestinerne hadde satt opp, de tagget husveggene deres med skjellsord, de kastet avfall, urin og ekskrementer inn i hagene deres og sagde ned oliventrærne deres ute på jordene.

Noe av det viktigste vi gjorde, var antakelig å ledsage skolebarn og barnehagebarn. Å gå sammen med dem ga dem et minimum av beskyttelse. Vi hadde selvsagt ikke lov til å gripe inn i situasjoner, men vårt blotte nærvær var med på å få soldatene og bosetterne til å besinne seg. Vi tok bilder og filmet. Når handlinger kan tenkes å bli dokumentert og gjort kjent i resten av verden, legger dette en demper på den som utøver makt og vold.

Likevel var vi ofte vitne til grusomme overtramp, som da en ti år gammel gutt ble påkjørt med vilje. Gutten kom gående ut fra en av de mange militære kontrollpostene, da en bosetter kom kjørende rett mot gutten og sneiet ham med hjørnet av bilen. Bilen med bosetteren kjørte videre uten å stoppe. Gutten ble heldigvis bare lettere skadet.

Fra nå av er det ikke lenger noen nøytrale, internasjonale observatører som følger med på hva israelske soldater og bosettere foretar seg i Hebron.

Vel hjemme igjen konstaterer jeg at det er motet, humoren og gjestfriheten til palestinerne i Hebron som likevel har gjort dypest inntrykk. De levde etter det palestinske begrepet «soumoud», som innebærer at man er standhaftig og ikke lar seg fordrive fra jorda og bostedet sitt, uansett hvor uutholdelig situasjonen måtte bli. Men de var tydelige på at de trengte internasjonal støtte og verdenssamfunnets nærvær for å klare dette. Når verden kan bli fortalt hva som skjer, gir dette garanti for et minimum av beskyttelse og trygghet.

Vår nye regjering vedtok nylig i Granavolden-plattformen at handelen og turismen med Israel skal økes. Dette til tross for at Regjeringen er vel vitende om Israels brudd på menneskerettighetene og folkeretten hver eneste dag. Etter at Israel kastet det internasjonale observatørkorpset TIPH – som attpåtil er ledet av Norge – ut av Hebron, har Regjeringen fortsatt å gå forsiktig i dørene. Men man bør ikke belønne uforsonlighet og undertrykkelse med forståelse og velvilje.

* Synspunktene som kommer til uttrykk i denne kronikken er personlige og uttrykker ikke nødvendigvis synet til Kirkenes Verdensråd, ledsagerprogrammet eller de norske senderorganisasjonene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.