Nå har de ikke råd til å velge feil

At akustikken i Oslo Konserthus har sine kritiske punkter for symfoniorkestret som bruker salen mest, er velkjent. At den ennå ikke er forbedret, vitner om loddrett uprofesjonell drift av huset.

At den ennå ikke er forbedret, vitner om loddrett uprofesjonell drift av huset.

Derfor, sier Mariss Jansons, vil han slutte som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent.

Men før saken parkeres i akustiske dødvinkler, er det grunn til å skritte over skjermbrettene, til der hvor sakens kjerne ligger og verker.

  • De siste dagene har nemlig minnet oss om at Oslo-Filharmonien sitter med en sjefdirigent på oppsigelse, uten at noen på ansvarlig hold har løftet en finger for å sikre arvefølgen.

Om han går nå, uten akustiske forbedringer, eller om et år eller to til, etter ombygd storsal, er nesten ett fett, fordi valget av ny sjefdirigent kommer til å avgjøre Oslo-Filharmoniens framtid.

Gjennom tjue år har Jansons selv hatt nytte av orkestrets innsats, på bratt karrierekurve mot musikkmetropolene. Men i denne perioden har han omskapt Oslo-Filharmonien til den eneste større institusjonen i norsk kulturliv som virkelig kan hevde seg på verdensbasis. Det ville ha vært komplett umulig uten nettopp ham.

  • Hvor utrolig det enn fortonte seg for oss alle den gang, så har han ført Oslo-Filharmonien fram i posisjon som et av verdens fremste symfoniorkestre. Uten en dirigent på samme nivå vil orkestret snart være ett blant mange. Dette forblir bunnlinjen i debatten, før ønskelistene meldes på: å skaffe et tungt nok navn til å videreføre arven.

Det blir ikke lett.

Å satse på et yngre, mindre etablert navn med samme behov for å øve seg som Jansons hadde da han kom hit, har orkestret knapt råd til, kunstnerisk. En slik løsning er like nærliggende som den er uklok.

  • Spørsmålet er selvfølgelig om Oslo-Filharmonien, og norsk kulturliv, har råd til noe annet. I det sjiktet av dirigenter der gode navn finnes, er gasjene høye. Men relativt små, for eksempel i forhold til de 70 millionene som departementet i dag bruker på Oslo-Filharmonien hvert år.

Men orkestret må kunne lokke med mer enn penger og utbedret akustikk. En ny sjefdirigent må få anledning til å velge repertoar utenfor allfarvei, bruke posisjonen til å forfølge egne musikalske interesser som ikke nødvendigvis er mainstream .

  • Da må drømmen om en ny Jansons legges på is, en som både skal være publikums og orkestrets favoritt med hovedvekt på standardrepertoaret. Så får heller balansen mot det populære tas vare på i konsertsesongen som helhet.
  • Tre spørsmål må besvares:

Har sponsorer og departement økonomisk vilje og evne til å satse?

Har Oslo-Filharmonien selv kunstneriske visjoner som er sterke nok til å bane vei for en slik løsning?

Og framfor alt, finnes det mulige kandidater?

  • Blant orkestrets gjester de siste sesongene er det i hvert fall ikke mange. Selv ville jeg holdt en knapp på Gary Bertini, en kunstnerisk visjonær med solid grep om innstuderingsarbeidet, eller på Herbert Blomstedt, orkestrets sjef på 60-tallet, som i dag står på høyden av sin skaperkraft, og som har utrettet fantastiske ting med orkestret hver gang han har vært på besøk.

Hva så med de andre, når de uoppnåelige er talt fra? Kunne dette være en gyllen anledning til å gi Esa-Pekka Salonen en plattform i europeisk musikkliv, midt oppe i hans strålende suksesser med orkestret i Los Angeles, eller Christoph von Dohnanyi i Cleveland, som kan orkesterpleie bedre enn de fleste? Ville klangmagikeren Riccardo Chailly i Amsterdams Concertgebouw, eller Kent Nagano, være interessert i en filial der de står friere til å velge kunstnerisk?

Alle disse er mulige navn, om Oslo-Filharmonien tenker visjonært nok. Og om det finnes vilje til økonomisk satsing. For det kommer til å koste. Og det kommer i hvert fall til å bli dyrt å la være.

  • Et feil valg nå, så finnes det om få år garantert ikke noen Oslo-Filharmoni å spekulere over i forhold til et internasjonalt tetsjikt.

«Drømmen om en ny

Jansons må legges på is»«Uten en tung nok arvtaker

vil orkestret snart være glemt internasjonalt»KOMMENTAR