Nå har de pussa opp «verdens beste eventyrspill»

«Monkey Island 2: LeChuck's Revenge» i ny drakt.

||| «Monkey Island 2: LeChuck's Revenge» regnes av mange for å være det beste eventyrspillet noen gang laget, ikke uten grunn.

Her får liksompiraten Guybrush Threepwood bryne seg på både zombiepiraten LeChuck og den nesten like fiendtlige ekskjæresten Elaine, til spillernes store fornøyelse.

Som med førstespillet har LucasArts ikke overraskende valgt å hente spillet, som opprinnelig ble utgitt i 1991, inn i vår tid ved å legge et lag med helt ny grafikk, musikk, og styremåte oppå originalen.

Selve spillet er helt likt originalen når det kommer til både innhold og historie, men med et mer moderne blikk på klassikeren kan den brått bli tilgjengelig for en hel generasjon som fnyser på nesa av den originale (og fortsatt fabelaktige) pikselgrafikken.

Bakgrunnene i den
nye versjonen er fantastiske. Her er stedene og omgivelsene fra originalen gjenskapt med kjærlighet, og det balanseres hele tiden mellom gjenkjennelse og friskhet når du spiller gjennom på nytt.

Når det kommer til noen av figurskildringene, er det imidlertid tatt litt for mange friheter hos enkelte — og det mangler tilsynelatende en styring på hvilken grafisk stil utviklerne skulle legge seg på.

Stemmene er stort sett underholdende og gode — og selgeren Stan er som vanlig svært irriterende.

Nytt i denne
versjonen er at du kan styre Guybrush rundt omkring i sanntid med styrespakene, i stedet for å peke og klikke der han skal gå. Denne styremåten gjør det i teorien også lettere å velge rette alternativer for hva du skal gjøre og velge.

I praksis er imidlertid denne styringen bakstreversk. Du stanger hele tiden i hindringer, og går litt for lett ut av områder du nettopp har gått inn i.

Når som helst kan du bytte mellom den nye versjonen og originalen ved et tastetrykk, for på denne måten å gjenoppdage klassikeren slik den opprinnelig var.

Nå har de pussa opp «verdens beste eventyrspill»

I denne modusen vil purister se at det mangler enkelte ting, som de to vanskelighetsgradene, det sømløse musikksystemet iMuse, samt småelementer i intro og rulletekst.

Dette er imidlertid
for småplukk å regne i en stort sett imponerende og tro gjenskaping av et fantastisk spill.

Som en bonus kan du høre på kommentarer fra skaperne Ron Gilbert, Tim Schafer og Dave Grossman — de er fortsatt morsomme, selv om vi gjerne skulle hatt litt flere og lengre kommentarsekvenser.