Nå har White Lies skrudd opp fuzzpedalen

Det låter friskt, frekt og litt cheesy.

Foto: Universal.
Foto: Universal.Vis mer

ALBUM: Tre album inn i karrieren til London-trioen White Lies går det fortsatt i storslått, drivende og dyster rock som skylder en del til Joy Division via Interpol, mest merkbart i Harry McVeighs kraftige, dype vokallinjer.

De har dessuten skrudd opp fuzzpedalen denne gangen, og i spor som «Mother Tongue» og «Be Your Man» er det new wave-riff som lukter av både The Smiths og Billy Idol.

Stadionrock
Men med den forseggjorte, klangfulle produksjonen og de tunge synthene som fyller ut lydbildet, har bandet vel så mye felles med The Killers pompøse stadionrock — på godt og vondt.

«Big TV» balanserer nemlig stadig mellom det effektfullt dramatiske og det litt for cheesy, samtidig som det enhetlige soundet får framdriften til å gå i stå når låtene ikke klarer å utmerke seg.

Glimter til
Heldigvis klinker gutta til med noen fulltreffere — måten vokalen og gitarlinja spiller mot hverandre i «First Time Caller»-refrenget er for eksempel frydefull, for ikke å snakke om den The National-aktige avslutningen.

Nå har White Lies skrudd opp fuzzpedalen