Hovedkommentar Høyere utdanning

Nå kan du belønnes mer for å fortelle at du er en god underviser, enn for faktisk å være det

Departementet vil belønne gode undervisere ved universiteter og høyskoler. Tiltakene som foreslås kan komme til å belønne noe helt annet.

Kommentar

Det er tid for oppussing i elfenbenstårnet. Det som skjer i norske auditorier og seminarrom skal bli bedre. I den kommende stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning, vil et av de viktigste budskapene være at undervisningen ved universitetene og høyskolene skal få høyere status. Institusjonene må lage systemer for å merittere og belønne de gode underviserne. De skal få fine titler og høyere lønn. Dette er en oppglødd reaksjon på at forskning blir sett på som mer prestisjefylt, og at det å koste så mange studenter gjennom systemet har vært dét som gir økonomisk gevinst. Morgenbladet har vært på Blindern og dokumentert hørbare sukk over overfylte auditorier, og studenter som ikke føler de får oppfølgingen de trenger før de har tatt seg gjennom de første årene nærmest på egenhånd.

Tanken er vakker. Men iveren etter å premiere den dedikerte underviseren skaper et eget tåkesyn. Tiltakene som nå blir satt ned på papirene, kan komme til å premiere andre enn de gode lærerne, for noe annet enn god undervisning, og ta oppmerksomheten vekk fra, nettopp, undervisningen.

Det har først og fremst med å gjøre at det som skjer mellom studenter og foreleser er vanskelig både å observere og vurdere. Mye av det finner sted i flyktige, intense trekvartersbolker, det kan ikke sendes rundt og ettergås med kritisk blikk slik en forskningsartikkel kan. Og den som krever at god undervisning skal dokumenteres, slik den må for de som skal søke om å bli såkalt «merittert underviser» med et ekstra lønnstrinn eller tre, kan fort ende opp med å dokumentere noe helt annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I øyeblikket har Universitetet i Bergen gått i gang med en prøveordning der ansatte ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet kan søke om dette opprykket. NTNU i Trondheim og Universitetet i Tromsø samarbeider om å utvikle sitt eget meritteringssystem. Felles for de tre er at de skjeler mot Sverige, og i stor grad mot Universitetet i Lund, der de ansatte kan oppnå tittelen Excellent Teaching Practitioner, noe som høres ut som om det kommer med pokal og lilla ordensbånd. Det som må dokumenteres, er, trekk pusten, planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisningen, en systematisk og vitenskapelig tilnærming til undervisningen og virksomheten, og spredning av egne erfaringer, basert på en tanke om at de som har undervisning som oppgave på universiteter og høyskoler, også er forpliktet til å bidra til at det pedagogiske faget utvikler seg. I de norske forslagene nevnes også «evne og vilje til å evaluere og utvikle egen undervisning slik at den fremstår som nyskapende» og «pedagogisk lederskap».

Med andre ord: Det som belønnes, er ikke å være en engasjerende, oppmerksom og formidlende kraft på podiet, det er å ha papirene i orden. Det er ikke å være en glimrende underviser, det er å kunne presentere seg selv som en glimrende underviser overfor kollegaer og overordnede som aldri har sittet i auditoriet ditt. Det gjør det viktigere å ha en upåklagelig sammentømret teoretisk overbygning over det du gjør, enn å være trygg, levende og smidig i møte med studenter med ulike forutsetninger og behov. Gitt at lønnsøkning er inne i bildet som en gyllen gulrot, kan du tape økonomisk på ikke å arbeide for å innfri disse kravene. Dette lanseres med forbløffende selvtillit overfor en gruppe høyt utdannede profesjonelle som aldri selv har gitt uttrykk for at mer pedagogisk teori er det de trenger. Johannes Skaar, NTNU-professoren som i fjor ble en av landets «fantastiske forelesere» i Morgenbladets kåring, er skeptisk til ordningen. Han sier at det ikke ville gitt mening for ham å søke, siden han ikke har pedgagogikkurset som kreves.

I en undersøkelse sier ansatte i norsk høyere utdanning at det de synes det skorter på, er mer tid og ressurser å bruke på studentene – som de allerede, og i strid med inntrykket som skapes, bruker over halvparten av arbeidstiden på. De mener også undervisningen gjøres mer krevende enn den trenger å være ved at studentene i svært ulik grad er engasjert i studiene og forberedt til undervisningen. Å legge til rette for større enighet om hvor stor innsats et bestemt studium krever ved begynnelsen av semesteret, synes å være et enklere tiltak enn mye av det som er foreslått. En seigere, men mer etterrettelig og mindre overtent metode, er å legge større vekt på formidlingsevne og prøveforelesning når institusjonene skal ansette nye. Her er det bred enighet om at kriteriene er vage, og brukes for vilkårlig.

Egentlig er det bare to måter å finne ut av om noen fungerer i møte med studenter eller ikke. Det ene er å observere dem i aksjon. Det andre er å se om studentene gjør det bedre etter å ha blitt undervist og veiledet av dem, sammenlignet med hva som var utgangspunktet. Alt annet bærer i seg faren for å føre til mer byråkrati, mer nepotisme, en innsmigrende holdning overfor studentene underviserne skal kunne pushe eller overfor ledelsen de skal bevare sin faglige integritet overfor.

Den som vil finne ut om noen er utmerket, kan komme til å finne ut noe helt annet. Mens de utmerkede tvinges til å bruke mindre tid på det de utmerker seg i.