«TIDLIG SUNDE»: Øystein Sunde fotografert i forbindelse med en pressekonferanse på revyscenen Chat Noir i Oslo 13. mars 1971. 30. august tilgjengeliggjøres hele Sundes platekatalog digitalt, blant annet albumet «Det året det var så bratt» som kom samme år som dette bildet ble tatt. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB Scanpix
«TIDLIG SUNDE»: Øystein Sunde fotografert i forbindelse med en pressekonferanse på revyscenen Chat Noir i Oslo 13. mars 1971. 30. august tilgjengeliggjøres hele Sundes platekatalog digitalt, blant annet albumet «Det året det var så bratt» som kom samme år som dette bildet ble tatt. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB ScanpixVis mer

Nå kan du endelig høre Sundes ukjente sider

Men hvorfor har han prøvd å gjemme bort dette helt til nå?

Du har funnet dem med fryktinngytende, firesifrede prislapper på nettauksjoner og antikvariater, pene LP-eksemplarer av to album fra 1974, «Ikke bare tyll» og instrumentalplata «Klå». Sangene fra dem finnes ikke på samleplater, albumene har aldri kommet på cd.

Hvorfor ikke?

DET SKAL NOK Øystein Sunde få rikelig anledning til å svare på selv når hele hans samlede katalog neste uke tilgjengeliggjøres digitalt i filbutikker og for streaming.

Spesielt de to ovennevnte albumene, men også mange av de mindre kanoniserte albumsporene fra de to første albumene, «1001 fnatt» (1970) og «Det året det var så bratt» (1971), viser oss sider ved Sundes karriere som har vært grovt undereksponert. Muligens fordi artisten selv har ønsket at det skulle være slik.

HVORVIDT DET ER forfengelighet, rene forretningsmessige vurderinger (disse platene solgte, etter Sunde-standard, ganske dårlig da de kom ut) eller en form for katalogrevisjonisme som har holdt Sunde fra å tilgjengeliggjøre disse samlerobjektene, er interessant å reflektere rundt når man ser hvilke stilistiske veivalg Sunde tok etterpå. Det vil si fra og med 1979-albumet «Hærtata hørt» og utover.

1974.
1974. Vis mer

SUNDE VIDEREFØRTE for så vidt den instrumentale country/Nashville-spisskompetansen han briljerer med på disse albumene, men humoristen og ordspillsmeden Sunde fikk på et vis forrang foran den nerdete, fingernemme bluegrass/country-entusiasten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig gjorde han humoren i sangene mer folkelig og generasjonsløs, mindre «kul» og generasjonsspesifikk. Bærekraftigheten i disse valgene er det vanskelig å krangle mot - Sunde ble stjerne og kjendis - men samtidig stereotypiserte han seg selv ettertrykkelig som artist. Han formet aktivt et mer éndimensjonalt artistisk virke.

SLIK SETT ER «Ikke bare tyll» og «Klå» slike album som gjerne får merkelappen «lost classics», og som kritikere elsker å rehabilitere etter tiår som obskure kultobjekter.

Her er humor og strengelek som utvilsomt er i slekt med alt han har gjort etterpå, men kantene er skarpere, uttrykket råere (det både drikkes og bannes over en lav sko), og det er flere nyanser både i stemning, tone og musikalitet.

«IKKE BARE TYLL» er en ganske «seriøs» plate sammenliknet med mye som kom både før og siden, og innvies av en rå, akustisk snakkeblues («Yrkesveileder») og preges av mye kickass countryrock med glimt i øyet og en utmerket, spillekåt show-off-instrumentalversjon av Beatles' «Lady Madonna». Men her kommer gitarspillet og musikken først, heller krydret enn dominert av ordspill og flås.

1974.
1974. Vis mer

«KLÅ» ER EN con amore instrumentalplate, gitarhelten Sundes fineste halvtime, og et stykke musikk som av kommersielle grunner ville vært uaktuelt for Sunde å gjenta med dagens karrierestatus.

ELLER KANSKJE ER det nettopp derfor han burde gjort noe slikt igjen.

Uansett: det er en begivenhet at Øystein Sunde åpner arkivskapene på vidt gap.

Det ville være synd om bare de mest dedikerte platesamlerne skulle få beholde disse godbitene for seg selv.

Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB Scanpix
Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB Scanpix Vis mer