DISIPLIN OG FRIHET: En klassisk skolert ballettdanser har en særegen kroppslig kompetanse. Her Yolanda Correa i Nasjonalballettens oppsetning av «Don Quixote». Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballett.
DISIPLIN OG FRIHET: En klassisk skolert ballettdanser har en særegen kroppslig kompetanse. Her Yolanda Correa i Nasjonalballettens oppsetning av «Don Quixote». Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballett.Vis mer

Kommentar klassisk ballett og dans

Nå kan du ikke lenger begynne på en skole som heter Balletthøyskolen. Er det et problem?

Tåspissdansen har mistet hegemoniet. Kanskje kan de dermed bli mer seg selv.

Kommentar

Snart er det ikke lenger mulig for landets danserspirer å begynne på noe som heter Balletthøyskolen. Utdanningen for klassiske ballettdansere i Norge, som ligger innunder Kunsthøyskolen i Oslo, skal gå fra å hete «Avdeling Balletthøyskolen» til å hete «Avdeling Dans». Det gjøres for bedre å gjenspeile at skolen har studenter i mye mer enn klassisk ballett, deriblant moderne dans og koreografi. Grepet er trolig presist og fremtidsrettet. Samtidig sier det noe om et bristende hegemoni og en institusjon som begynner å se på seg selv på en litt annen måte.

Ordet «ballett» ble lenge ble brukt om danseformer som er svært forskjellige fra den klassiske balletten: Jazzdans har blitt kalt jazzballett, moderne dans moderne ballett. Dels hadde nok dette å gjøre med at bruken av ordet «ballett» markerte at det var snakk om en kunstform og ikke en fritidssyssel; noe som skjedde på en scene og ikke et dansegulv. Så var det også hendig å låne noe av tyngden til den klassiske balletten; den mest tradisjonsrike og formaliserte av danseformene. Ettersom de andre sjangrene har blitt mer etablerte, er det ikke lenger nødvendig å bruke den klassiske balletten som paraply. Likestillingen innad i institusjonen virker som et naturlig steg.

Det fremstår også som et svært skandinavisk et. For mange som driver med klassisk ballett er det ingen tvil om hva som er den edleste, den overordnede danseformen. Klassisk ballett er tett bundet til sin egen fortid, i større grad enn de andre formene for scenekunst. Balletthistoriker Jennifer Homans har skrevet om møter hun har hatt, med ballettdanser-fysikeren som mener at ballett er som realfag, siden det finnes rette og gale måter å gjøre ting på som er hevet over smaksspørsmålet, og med eksilrussiske ballettlærere med tung parfyme som utstedte kommandoer og bare ville sett rart på elevene sine om noen hadde spurt om «hvorfor?». Til felles for en rekke forskjellige faglige og nasjonale skoler er en rigid disiplin, noe som igjen skaper den betydelige friheten som ligger i å ha en kropp som kan få til nær sagt hva som helst. Det er vanskelig å se for seg at ballettskoler i Paris eller St. Petersburg ville gi fra seg noen reell eller titulær forrang.

I Norge er ballettutdannelsen yngre — Operaen hadde en ballettskole fra 1965, Statens balletthøyskole overtok i 1979, og ble senere lagt under Kunsthøyskolen — og har kanskje dermed en større bevegelighet. Søsterutdannelsene i København og Stockholm er direkte knyttet til de kongelige ballettkompaniene, og derfor styrt av en annen logikk. Dermed kan Oslo nå gjøre en endring som paradoksalt nok kan la den klassiske balletten dyrke sin særegenhet, ved å være sidestilt snarere enn overordnet, og som er basert på at dansere vil bli vurdert for sine egne meritter, ikke på om ordet «ballett» finnes i navnet på skolen de kommer fra. I begge tilfeller er det snakk om noe som går litt mot ballettens mer autoritære tradisjoner, og ser mot en litt annen fremtid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook