DIGITAL UTENLANDSTUR: Skal du ha et godt digitalt filmtilbud på tven din, må du til USA. Det er heldigvis mulig fra egen stue. Foto: Montasje, Qthomasbower / Phrenzee, etter en Creative Commons-lisens.
DIGITAL UTENLANDSTUR: Skal du ha et godt digitalt filmtilbud på tven din, må du til USA. Det er heldigvis mulig fra egen stue. Foto: Montasje, Qthomasbower / Phrenzee, etter en Creative Commons-lisens.Vis mer

Nå kan du se film når du vil, hvor du vil

Du må bare ut av landet først.

Starten på det nye året har jeg tilbrakt i USA. Ikke fysisk, jeg har vært trygt plassert i en sofa midt i hjertet av Oslo. Det er på tv-skjermen reisen har skjedd, med innhold som strengt tatt bare er forbeholdt amerikanske innbyggere - med mindre man trikser litt.

Det begynte med at jeg nådde metningspunktet for gamle juleklassikere på tv. Valget mellom «Hjemme Alene» og «Love Actually» virket ikke lenger like selvfølgelig, og Canal+ viste bare filmer jeg alt har sett. Videobutikken vet jeg knapt hvor ligger lengre. Hva med tilbudet av leiefilm på nett? Deprimerende greier, skulle det raskt vise seg. Selv om vi har fått noen få digitale filmtjenester å velge mellom, er utvalget fortsatt pinlig spinkelt - dessuten koster gjerne filmene like mye som de fysiske filmene i videosjappa.

Dermed startet jakten på alternative underholdningskilder. De aller fleste vet allerede hvor enkelt det er å hente ned filmer og tv-serier i full HD-kvalitet lenge før de kommer på norske kinoer og tv-skjermer. Men dette var altså, mest for moro skyld, et forsøk på å finne en lovlig løsning (utover det å se piratfilmer streamet på nett, som Kulturdepartementet nå har gitt tommelen opp for).

Det ble ganske raskt klart at jeg måtte reise utenlands, i digital forstand. I USA har forbrukerne lenge kunnet streame film og tv-serier gjennom tjenester som Netflix og Hulu, og engelskmennene har BBCs utmerkede iPlayer. Disse er blitt tilgjengelige på de fleste bokser du kan koble til tv-en, inkludert spillkonsoller, samt det meste av smarttelefoner og lesebrett.

Nordmenn har i utgangspunktet ingen adgang, men redningen lå i en såkalt VPN-konto, virtual private network (jeg gikk for StrongVPN). Med en slik lures nettjenester til å tro at du befinner deg på et annet sted enn du egentlig gjør, ved at du tildeles en såkalt IP-adresse på andre siden av kloden. Jeg har tidligere opplevd gledene ved VPN-tilbudet gjennom et lengre opphold i Kina, der en fiks VPN-løsning (Tor Project) geleidet meg forbi den kinesiske brannmuren til ellers sensurerte nettsider som YouTube og Twitter.

Etter å ha lagt ut rundt 250 kroner for et årsabonnement på en VPN-konto der jeg kan velge mellom både amerikanske og engelske IP-adresser, åpnet det seg en helt ny verden av underholdning på nettet. For sju dollar måneden - det samme det koster å leie én film i Norge - kan jeg nå streame så mange filmer jeg vil fra Netflix, i full HD, direkte til tv-en i stua (via en liten, lydløs HTPC jeg har kjørende der).

Tjenesten er langt fra perfekt, men milevis foran de norske alternativene. En annen løsning mange nordmenn har omfavnet er å kjøpe en Apple TV-boks til noen hundrelapper i USA eller England, opprette en utenlandsk iTunes-konto med falsk adresse, og leie filmer og tv-serier i strålende kvalitet for småpenger. Norske iTunes har som kjent ikke engang begynt å leie ut film.

Musikkbransjen har klart å radikalt omstille seg de siste åra. Med tjenester som Spotify og Wimp er mengden piratkopiert musikk sunket betydelig - og folk har vist at de likevel er villige til å betale for musikken (om enn ikke like mye som for fysiske produkter). Hvorfor har ikke filmbransjen tatt hintet?

- Problemet ligger i de såkalte releasevinduene, som filmbransjen fortsatt tviholder på. Disse vinduene bestemmer når filmer skal lanseres på kino, dvd, blu-ray, tv og nett rundt om i verden, en modell som filmselskapene fortsatt tjener enormt på. Dette gjør at de kan sitte på gjerdet, uten å måtte ta de djerve og smertefulle valgene, sier Kjetil Lismoen, redaktør i filmtidsskriftet Rushprint og kommentator i Aftenposten, til Dagbladet FREDAG.

Lanseringsplanene til film- og tv-selskapene medfører gjerne at et norsk publikum må vente et halvt år eller mer for at alt har gått gjennom kanalene. De siste års piratkopiering har kortet ned denne tiden i mange tilfeller, men fortsatt er det en lang vei å gå - spesielt i forhold til visning på nett.

- Filmindustrien behøver ikke komme med en unnskyldning, men de bør få ræva i gir. Hvis et dårlig tilbud vedvarer, lærer bare flere hvordan de skal laste ned, sier Lismoen, som ikke er i tvil om at vinduene vil falle med et synkende salg av fysiske formater som dvd og blu-ray.

Det å laste ned nye tv-serier og filmer er nærmest blitt for en folkesport å regne i Norge. Bredbåndsleverandørene kappes om å tilby stadig høyere netthastighet hjem til folk, og henviser til et økende behov for å streame og laste ned HD-materiale. Hva slags innhold kan dette være snakk om, mon tro, når man knapt har tilgang til noen ting via offisielle kanaler?

Min flukt over landegrensene har så langt vært smertefri, med unntak av at Visa sperret kredittkortet mitt fordi transaksjonen med Netflix virket mistenkelig for dem. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg måtte oppgi en falsk adresse i prosessen? Det er et tankekors at man føler seg mer mistenkeliggjort i forsøket på å betale for godt innhold, enn når man laster det ned gratis (og ulovlig) fra nettet.

I stedet for å bruke tid, krefter og store summer på å bekjempe hverdagspirater og nettflyktninger, er det på tide at den internasjonale filmbransjen får ut fingeren og tilrettelegger for gode tjenester for sånne som meg. Visa-kortet mitt er åpnet igjen, og jeg står klar til å bruke det.