SLIK DET EGENTLIG VAR: Men vi trodde vi var i den mexicanske ørkenen. Foto: Emmanuel Lubezki / Filmfestivalen i Cannes
SLIK DET EGENTLIG VAR: Men vi trodde vi var i den mexicanske ørkenen. Foto: Emmanuel Lubezki / Filmfestivalen i CannesVis mer

Nå kan du tre inn i en flyktningenes situasjon - ved hjelp av virtual reality

Umulig ikke å få høy puls

Kommentar

CANNES (Dagbladet): Det er alltid et visst spenn i å dekke filmfestivalen i Cannes. Journalisten halser nedover strandpromenaden Croisetten på vei til kino. På den ene siden er middelhavshorisonten, så full av private yachter at den knapt er synlig. På den andre er the beautiful people pent plassert på croisetterestaurantene, pyntet til tennene og et godt stykke ned i rosévinflasken, samme når på døgnet det måtte være.

Så bærer det inn i kinosalen, rimelig ofte for å se opprivende historier om nød og lidelse, i år blant annet om døende aidssyke aktivister, etterlatte etter terrorangrep og syriske flyktninger. Så bærer det ut i rosévinverden igjen.

For på programmet er dagens mest presserende politiske spørsmål alltid til stede i Cannes. I år var både klimautfordringene, terrorfaren og særlig flyktningkrisen tydelig til stede.

I Vanessa Redgraves regidebut, «Sea Sorrow», kom den aldrende, politisk aktive skuespilleren med en glødende oppfordring til å ta imot flyktningbarn fra Calais, mens den ungarske, magisk-realistiske «Jupiter’s Moon» fortalte en historie der flyktningkrisen bringer frem det verste i alle. Men det som skilte seg ut, var virtual reality-installasjonen «Carne y Arena», laget av den Oscar-vinnende regissøren Alejandro González Iñárritu. «Carne y Arena» bruker det siste innen virtual reality-teknologi for å sette tilskueren inn i situasjonen til en ulovlig immigrant, i dette tilfelle til grensetraktene mellom Mexico og USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som tilskuer ble jeg kjørt til en tom hangar på Cannes’ lille, private flyplass, bedt om å legge igjen private eiendeler og ta av meg skoene, og sluppet ensom inn i et stort rom fullt av sand. Der tok to funksjonærer mot meg, ga meg en ryggsekk, en VR-skjerm, og et innstendig løfte om at de ville stanse meg om jeg skulle kollidere med veggen.

I de neste syv minuttene, etter at skjermen ble skrudd på, vandret jeg rundt i et tilsynelatende endeløst ørkenlandskap i grålysningen. Snart kom en gruppe immigranter løpende, og ble anholdt av grensepolitiet med bråkete helikoptre, bjeffende hunder og ganske skumle lyskjegler. Jeg kunne bevege meg fritt rundt og gjennom hele tablået. Det var slående at det var umulig ikke å få høy puls, eller kjenne det rykke i armene da en av grensevaktene brølte at alle måtte ta hendene i været, med et våpen tilsynelatende rettet mot meg. «Carne y Arena» var i det hele tatt en vektigkombinasjon av ny teknologi, kunst og verdenspolitikk. Det ble understreket at det var ment å handle om flyktninger som sådan.

Så var det ikke til å unngå at det oppsto en snurrig følelse da dét som skal skape en følelse av å være flyktning, henrykt ble omtalt som den mest «unike» og «eksklusive» opplevelsen under verdens mest glamorøse filmfestival.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook