Nå kommer Prøysen!

Alf Prøysen: Rim og regler fra barnetimen.

Et lykkelig samspill mellom kringkasting, kunstnere og forlag har de siste år skaffet oss bøker for de minste som er blant det beste som er skapt innen vår barnelitteratur. Og det er Kringkastingen som er intiativtager og inspirasjonskilde. Kanskje er dette det første område hvor vi kan spore at fornyelsen av en litterær genre har sitt utspring direkte i radio. Anne Cath. Vestlys og Thorbjørn Egners barnetimebøker har i høst allerede seilt i triumf inn i hjertene hos store og små. Nå kommer enda en av skaperne av den kunstneriske barnetime. Det er Alf Prøysen med "Rim og regler fra barnetimen".

Hemmeligheten ved Alf Prøysen - utover det at han er så frodig en naturbegavelse - må vel ligge i at han er bærer av en folkelig tradisjon som har dype røtter bakover i tiden. Han gir nytt liv til gamle former for "barnelitteratur" som har eksistert lenge før det fantes bøker for barn. Og det er nok arbeidet med "Barnetimen for de minste" som har lokket meget av dette stoffet fram.

Prøysen smelter sammen dagen i går og dagen i dag. Stilen er den samme som har vært brukt i slektledd bakover, men ett og annet i innholdet er nytt, fordi det skal springe direkte ut av dem som er hverdag for smårollinger nettopp nå. Slik er "Hompetitten" en ny tids "Ride ranke", bare at bilen nå har inntatt hestens plass. "Eventyret om Filiokus" bærer i seg både dyre-eventyret, reglen og småstubber som blir nynnet til kjente melodier, alt slikt som var barn og voksne til felles glede, før det elektriske lyset hadde "befridd" oss fra skumringstimen. "Strikkevise" har sitt utspring i det gamle læredikt, og i "Kjerringa og musungen" er dialogen bygd ut i eventyrets regleform. I de små visene får Prøysen variasjonene til å bølge naturlig fram, den ene vokser ut av den andre, som i "Basarvise". I "Musa i bua" oppnår han en flott dramatisk effekt ved det enkle grep å snu opp ned på reglen alt etter som musa er på langsom marsj oppover til stua eller i rasende rask fart nedover til bua igjen.

Det er en duft av markblomster over denne enkle poesi. Her blomstrer blåklokke og nypetorn. Det er riktig demokratiske bær som rips og blåbær, og det er vennlige smådyr som samfunnets småfolk alltid har følt som sine - harepus, pinnsvin og den vesle musa.

Johan Vestlys illustrasjoner gir ikke boka noe helhetspreg. Best er de upretensiøse strektegningene. Forsatspapiret er lagt farlig nær opp til Egner i teknikk og motivvalg. Fargetrykkene skingrer i gult, rødt og grønt, og vi kan ikke la være å drømme litt om farger fra fin, falmet rosemaling, som ville antydet at det under denne folkelige og barnlige diktning ligger lag etter lag med gammel bygdetradisjon.

(Dagbladet 5.nov 1954)