Statsbudsjettet 2018:

Nå må oljebarna klare seg selv

Norge har begynt å leve på arven. Framover blir vi fattigere, med et nervøst blikk på aksjekursene og med møllkuler i lommene, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

I to timer i går morges befant norske politiske journalister seg i et slags framtidsscenario. Fra kl 08 til 10 visste vi hvor mange prosent av oljefondet regjeringen ville bruke, men vi visste ikke hvor stort de beregnet fondet til å være. Dermed var gjetteleken i gang: hvor mange nye oljemilliarder ville prosenten utgjøre - hva ville statsbudsjettet kunne smøres med?

Slik vil framtida være. Som nervøse rentenister som lever på renter av arv etter oljeformuen, må Norge med skjelvende fingre jevnlig klikke seg inn på Norges Banks hjemmesider for å sjekke hva oljefondet er verdt.

Med en oljeformue på nesten 8000 milliarder, og kraftig brems i oljeinntekter, er det fra nå svingningene i det internasjonale markedet og hvor mye krona er verdt, som avgjør hvor mye «oljepenger» vi har til rådighet.

En av grunnene til at fondet er så stort nå, er at krona er svak. Skulle den styrke seg med 10 prosent, faller verdien på fondet slik vi beregner det - målt i norske kroner. Aksjene du hadde kjøpt var ikke lenger verdt 8000 milliarder norske kroner, men kanskje litt over 7000. Da kan finansministeren få alvorlig trøbbel. Det kan bli nær sagt umulig å fiske ut milliarder fra oljefondet - i alle fall uten å bryte handlingsregelen på tre prosent og dermed begynne å spise av arven vi har satt av til framtidige generasjoner.

Vi er ikke et nisseland, vi er et rentenist-land.

Det har gått fort. Neste år vil vi bruke 231 milliarder kroner fra fondet, hver sjuende krone i statsbudsjettet vil komme herfra. Da denne regjeringen låste seg inn på kontorene i 2013 kom hver femte krone fra oljefondet.

Går vi helt tilbake til 2000 var det tilsynelatende havrelefse og strieskjorte. Vi brukte bare 15,3 milliarder oljekroner - som utgjorde drøye én prosent av bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Norge.

Vi har altså på ganske kort tid bygd opp en alvorlig avhengighet av oljeformuen vår.

Da vi journalister satt og svettet og gjettet på økningen i oljepengebruken i morgentimene i går, spriket tallene fra 3 til 10 milliarder kroner. Det endte på seks milliarder. I et budsjett på over 1300 milliarder kroner kan forskjellen mellom disse milliardbeløpene høres små ut, men det er dette som er politikerne handlingsrom, eller skal vi si pusterom. Uten store kutt eller skatte- eller avgiftsøkninger er dette pengene politikerne kan bruke til å innfri løftene til velgerne.

Når disse inntektene framover vil avhenge av svingninger i fondet, skjønner vi hvor mye det vil prege norsk politisk hverdag de kommende årene. Fondets størrelse, og hvilke muligheter det gir, kommer til å dominere diskusjonen om statsbudsjett.

En skal selvsagt ikke overdrive betydningen av inntektene fra oljefondet, verdien av arbeidskraften - hva du og jeg bidrar med i inntekter til staten, er langt større. Oljeinntektene er slingringsmonnet på toppen. Problemet er at det fra nå blir mindre av det.

I stortingsperioden vi har lagt bak oss, brukte regjeringen i snitt 20 milliarder flere oljekroner hvert eneste år. Fallet til seks milliarder i år kan virke dramatisk, men det blir snart enda magrere.

Det er nemlig en ulempe til ved å være rentenist. Som arvinger flest vil vi erfare at renteinntektene på formuen vår ikke holder tritt med de økende utgiftene. Oljeformuen vil vokse langt mindre enn utgiftene på statsbudsjettet, og dermed vil tre prosent avkastning fra fondet utgjøre relativt mindre for hvert eneste år framover. Vi må ikke bare bruke mindre penger, og være litt mindre ekstravagante i forbruket. Vi må finne fram møllkulene.

Før denne stortingsperioden er omme, vil avkastningen fra oljefondet ikke engang være nok til å dekke utgiftsveksten. Da må vi kutte i budsjettene. Det er en øvelse norske politikere nesten ikke har gjort på 20 år.

Det aller merkeligste med denne situasjonen er likevel dette: Vi har nettopp hatt valgkamp her i landet. Du skal ha hørt ekstremt godt etter for å skjønne at landet bare var noen uker fra å gå inn i kraftig, vedvarende sparemodus. De folkevalgte viste minimal interesse for å løfte fram det kanskje viktigste grunnlaget for politikken de kommende tiårene.

Nå vil ikke engang opposisjonen bruke mer penger, selv etter solide kutt i oljepengebruken. Alle skjønner at pengefesten er slutt, det er bare få som har villet gjøre noe nummer ut av det. Det er kanskje litt flaut å innrømme at du fra nå av skal begynne å leve på arven.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook