Kommentar: Perspektivmeldingen

Nå må skattene økes og velferdsstaten slankes

Perspektivmeldinga gir oss ikke annet valg.

Kommentar

Kjære landsmenn! Gjør dere klare til å spenne inn livreima. På fredag var det igjen duket for perspektivmelding. Meldingen er regjeringens syn på de langsiktige utfordringene vi står overfor og den presenteres hvert fjerde år. Til tross for at det heller ikke denne gangen kom noen store overraskelser, er budskapet svært alvorlig.

Problemene våre er flere. Den økonomiske veksten går trått og vi jobber bare marginalt smartere og mer effektivt enn før. Når vi ikke kan stole på at den økonomiske kaka blir betydelig større år for år, øker spenningene i samfunnet.

Så lenge veksten er stor er det nok til alle. Det øker toleransen for at suksessfulle investorer og bedriftsledere gjør gode penger, og øker støtten om en sjenerøs velferdsstat og høye skatter. Det øker også sympatien med innvandrere som søker lykken eller sikkerheten her og toleransen overfor mennesker som lever annerledes enn oss.

Når veksten stopper opp og ulikhetene øker, forsvinner toleransen og Trump vinner valg. Det blir ikke lettere av at vi har store utfordringer på utgiftssiden. Uten å øke skattene betydelig eller kutte alvorlig i utgiftene, vil vi gå med solid underskudd om få år.

Det er forståelig at Frp benytter anledningen til å legge skylda på innvandrerne. Innvandringen utgjør uten tvil en ekstra byrde på statsfinansene. Fortellingen om innvandrere som tar jobbene våre og snylter på velferdsordningene våre, vil bare bli sterkere om veksten fortsatt holder seg lav.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men slik produktivitetsveksten ikke er skrevet i stein, er heller ikke innvandringens kostnader det. Og paradoksalt nok kan økte offentlige utgifter være en løsning på våre problemer.

Skal innvandrere kunne bidra i samfunnet, er vi nødt til å bruke flere ressurser på integrering og kompetanseheving. Det samme gjelder den oppvoksende generasjonen. Selv om vi er nødt til å kutte i offentlige utgifter for å få budsjettene til å gå opp, er vi nødt til å spare investeringene som går til morgendagens arbeidskraft. Vi trenger mer, ikke mindre, investeringer i barnehage, skole og i brede folkehelsetiltak, spesielt rettet inn mot å bedre befolkningens psykiske helse. Jo tidligere innsatsen rettes, jo mer valuta for pengene.

Men like lite som vi kan stenge ute våre utfordringer, i form av tollmurer eller innvandringsstopp, kan kjøpe oss ut av våre utfordringer. Eldrebølgen tvinger oss til å prioritere våre ressurser bedre.

Pensjonsreformen vi fikk i privat sektor i 2011, var sårt tiltrengt og den har allerede sørget for at folk står lenger i arbeid. Vi trenger en liknende reform i offentlig sektor. Det vil bety at vi må stå lenger i arbeid og pensjonsytelsene vil bli mindre sjenerøse enn de en gang var. Noe annet er utenkelig, siden stadig færre arbeidstakere skal bære stadig flere eldre på sine rygger.

Det er ikke bare pensjoner som koster. Også økte utgifter til eldreomsorg og helsehjelp, kommer til å koste. Morgendagens pensjonister kommer ikke til å ta til takke med den kvaliteten dagens eldre mottar, og deres tyngde på valgdagen kommer til å sikre at de får gjennomslag for at en stadig større del av statsbudsjettet går til dem. Det er uunngåelig. Som alltid vil byrden måtte tas av middelklassen, som vil måtte bruke en stadig større andel av sine inntekter på å betale for de eldre.

Det er derfor parodisk når regjeringen sier at løsningen er å jobbe hardere og ta i bruk nye løsninger i offentlig sektor. Det første har regjeringen begrenset evne til å påvirke. Jo rikere vi blir, jo mer får vi lyst på fri. Det andre er lettere sagt enn gjort.

Vi kommer dessverre ikke utenom høyere skatter og kutt i offentlige utgifter. Det kommer til å smerte. Men det bør ikke smerte mer enn nødvendig. Vi må derfor gå inn for kutt som skjermer dem som har minst fra før.

Pensjonsreformen greide ikke det kunststykket. I altfor stor grad er det fattige slitere som betaler for de velbeslåttes pensjon. Det kunne vært unngått om flere på venstresida hadde hatt flere konstruktive forslag til hvordan vi kan prioritere morgendagens velferd til beste for de som trenger det mest.

Vi har noen lavthengende frukter. La de med høye inntekter møte en høyere pensjonsalder, fjern subsidiene av boligeiere, innfør flere egenandeler i helsevesenet, reduser sjenerøsiteten i sykelønnen, og innfør en tillitsreform i offentlig sektor. Detaljstyring og kontroll er dyrt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook