Nå må vi ta ansvar!

Konsekvensene av klimaendringer i fattige land tvinger Kirkens Nødhjelp til å engasjere seg i norsk klimapolitikk, skriver Atle Sommerfeldt.

TRUSSELEN OM klimaendringene henger over oss alle som en mørk sky av uvisshet. I mange av de fattige landene der Kirkens Nødhjelp jobber er følgene av klimaendringene allerede svært alvorlige. Behovet for å intensivere arbeidet med å redusere og forebygge klimaendringene er påtrengende. Tiden for å stå på sidelinjen i klimadebatten er ugjenkallelig over. Når Kirkens Nødhjelps styre etter en lang prosess nå har vedtatt at organisasjonen må involvere seg i debatten om norsk klimapolitikk, er det et utrykk for en dyp bekymring over den politiske handlingslammelsen som preger verdenssamfunnet. FNs klimapanel skriver i sitt utkast til ny hovedrapport at klimaendringene nå har nådd en skala kloden ikke har sett maken til på minst 20.000 år. De allerede dokumenterte effektene viser seg stadig hyppigere og kraftigere; omfanget av tørke og flom i Afrika sør for Sahara og flodbølgene som rammer Mellom-Amerika er tydelige konsekvenser av den globale oppvarmingen.

FØLGENE FOR fattige og sårbare grupper er ødelagte levekår og økende usikkerhet. For selv om klimaendringene i høyeste grad er et globalt fenomen, får de mer dramatiske konsekvenser for fattige enn for rike land. En fellesnevner er at været blir mer ekstremt: Tørre områder blir enda tørrere og tropiske områder blir enda fuktigere. Hyppigheten av ekstremvær vil også tilta. For mennesker som allerede i dag lever i sårbare og fattige samfunn medfører dette redusert tilgang til mat og vann, samt økende sykdomsspredning som følges av økende flyktningstrømmer og økt kamp om allerede knappe ressurser.Dermed står flere tiår med fremgang i kampen for fattige menneskers rettigheter og verdighet i fare for å vaskes bort, som følge av rike lands utslipp av fossilt brensel. Utviklingspolitikken må derfor avspeile klimaendringenes enorme utfordringer. Om vi unnlater å ta hensyn til klimaendringer, risikerer vi å binde opp en stadig økende andel av bistandmidlene i reaktiv krisehjelp. Kirkens Nødhjelp mener at en større andel av Norges bistandsmidler bør kanaliseres til finansiering av tiltak som reduserer konsekvensene av klimaendringer, men det er også på tide at man stiller spørsmålet om ikke de geografiske prioriteringene også bør avspeile alvoret i situasjonen. Da tenker vi selvfølgelig på å prioritere land og regioner som Bangladesh og Øst-Afrika hvor endringene rammer hardt. Men spørsmålet gjelder også i aller høyeste grad for de mange stillehavsøyene hvor hele samfunn er i ferd med å bli vasket vekk fra jordas overflate.

EN ANNEN REALITET vi må ta på alvor er at utslippene fra de rike industrialiserte landene er hovedårsaken til klimaendringene. Vi i de rike landene må derfor ta hovedansvaret for å redusere og håndtere disse klimautslippene. Vi trenger en langt mer ambisiøs klimaavtale enn Kyoto-avtalen, der landene i vår del av verden forplikter seg til mye kraftigere utslippskutt enn de hittil har gjort. Kirkens Nødhjelp slutter seg derfor til Naturvernforbundets initiativ til et nasjonalt klimaforlik for å skape en mer troverdig, ansvarsfull og handlekraftig norsk klimapolitikk. Norge må ta ansvar for de utslippsreduksjonene vi er forpliktet til gjennom Kyoto-avtalen. I Soria Moria slår regjeringen fast at «en vesentlig andel» av disse reduksjonene skal gjøres gjennom nasjonale kutt. Hvis regjeringen virkelig mener at den ønsker å gjøre noe med den fastkjørte politiske prosessen på dette feltet, bør det være en selvfølge at minst 50 prosent av disse kuttene tas nasjonalt. Og vi må begynne å redusere våre egne utslipp av klimagasser umiddelbart. Alle andre «fleksible» ordninger for felles global gjennomføring må komme som et supplement til utslippsreduksjonene her hjemme. Målet om å få til nasjonale kutt vil i tillegg stimulere utviklingen av klimavennlig teknologi, noe som også vil være et viktig bidrag til Norges innsats globalt.

NORGE ER ET av de landene som har høyest CO2-utslipp per innbygger, og verdens tredje største eksportør av CO2-utslipp via vår petroleumssektor. Når vi samtidig topper FNs liste over de landene som har høyest levestandard, sier det seg selv at vi har et særlig ansvar. For dersom ikke Norge har økonomi og muligheter til å gjøre de nødvendige omstillingene, er det grunn til å spørre hvilke andre land som har det. I tillegg til å få i gang umiddelbare nasjonale tiltak må Norge arbeide aktivt for å etablere en koalisjon av ansvarlige land som sammen forplikter seg til å videreføre intensjonene fra Kyoto gjennom mer ambisiøse utslippskutt. Det var nemlig aldri meningen at Kyoto-avtalen skulle være selve svaret på klimautfordringen - den er og blir et forsiktig første skritt. Vi trenger derfor en norsk regjering som arbeider aktivt for en mer omfattende internasjonal klimaavtale der tiltak for å redusere utslippene fra fly- og skipstransport inkluderes i avtalen. Initiativet Sverige og Norge har tatt for å bringe industriland og utviklingsland nærmere hverandre i en felles forståelse for de globale klimautfordringene, er i så måte bra. Men det er lite nyttig dersom ikke industrilandene viser vilje til å påta seg konkrete utslippsforpliktelser. Først etter at de har vist vilje til å oppfylle disse, kan vi begynne å snakke om behovet for å inkludere Kina og India og Brasil i en fremtidig klimaavtale.

UTREDNINGEN SOM Lavutslippsutvalget presenterte tidligere i høst gir en god pekepinn på hvilken retning Norge må bevege seg i. Gjennomføring av disse anbefalingene vil utgjøre et kraftfullt bidrag, for utvalget viser at det er fullt mulig å redusere de samlede norske utslippene med inntil 80 prosent innen 2050. Nå er det opp til regjeringen å vise at den har politisk mot til å konkretisere og implementere utvalgets innstilling. Samtidig må vi som samfunnsborgere ved framtidige kommune- og stortingsvalg bruke vår stemme til å støtte de politiske partiene som utviser dette motet.