Nå ren filosof skriver romaner

Absurd handlingsvilje og kommunistisk livsløgn som frihetens umulige veier.

BOK: «Du er òg en dødsens fortvilet og rådvill sjel,» sier en frafallen kommunist til sin partitro venn i Sartres trebindsverk «Frihetens veier» (1945). I trilogien møter vi den intellektuelle Mathieu og hans venner: blant andre kommunistpampen Brunet, et russisk emigrantsøskenpar og en jødinne som i et anfall avskyr sin sønn fordi han bærer blodet til en spansk borgerkrigshelt.

Og i tredje bind, som nå foreligger på norsk (de to første ble oversatt på 60-tallet), dveler Sartre ved et scenario som er uvanlig i krigslitteraturen: Tyskernes seier i 1939, og franskmenn som tapere - med en fast overbevisning om at også England kom til å falle: «De hadde tapt krigen, slik en taper tid; uten å merke det.»

Absurd

Nettopp annen verdenskrig gjorde at Sartre foretok en revurdering av sin radikale individualistiske frihetsfilosofi, med en medmenneskelig innlemmelse av den såkalte Andre, forstått som en solidaritet med «det andre mennesket». Samtidig ble teoretikeren et praktisk «handlingsmenneske».

I første del får vi en forvrengt framstilling av et frihetsbegrep innenfor disse rammene. Den unnvikende Mathieu bestemmer seg for å handle, i en absurd scene som likner André Malraux' «Menneskets lodd». Alt er tapt - offiserene har forlatt de menige, som også er avskydd av de sivile - og tyskerne kommer. Da velger Mathieu å skyte, i håp om å overleve i femten minutter: Skyte «på all Jordens skjønnhet...på alt han elsket. Han skjøt: han var ren, han var allmektig, han var fri».

Handlingsvilje

Andre del av boka har en mer Koestler-aktig problematikk: Om kommunismens antihumanisme - vist gjennom den partitro Brunet. I tysk fangenskap venter han bare på at kameratene skal lide nok, hate nok, til å bli et godt «råmateriale» for en marxistisk propaganda. Og endelig - «seieren» når de fraktes til Tyskland og en kamerat blir skutt, og hatet mot tyskerne flammer opp blant fangene og fører til en handlingsvilje.

Et fjerde bind var planlagt av Sartre selv - og foreligger bare i et fragment som har fått tittelen «Et underlig vennskap». Dette er, med sin åpne avslutning, paradoksalt nok det beste her. Her viser Sartre sitt kompliserte forhold til marxismen, gjennom Brunets erkjennelse av Partiets ofring av enkeltmennesket, Sovjets tvetydige ikke-angrepspakt, og frykten for at Partiet tar feil.

For «Sannheten er at partiet bestemmer. Sannheten, partiet, det er ett og samme. Hvis partiet tar feil, da er alle mennesker ensomme». Et utsagn som minner om Sartres berømte (eller beryktede) variasjon over den ibsenske «livsløgn» under en streik i 1972: «Vi må ikke ta motet fra Billancourt-arbeiderne.» (Les: «Vi må ikke fortelle dem sannheten om Stalins forbrytelser.»)

Vekslende

Som med så mye annet hadde Sartre også svært bastante meninger om litteratur. Han skilte strengt mellom prosa og poesi. Prosaen skulle først og fremst være engasjert og handlingsrettet - ja, prosaen i seg selv var en handling.

Om han selv var en stor prosaist kan vel diskuteres. For romanene er ekstremt vekslende. En blanding av fragmentariske, abrupte scener og stramhet. Her er dialektiske diskusjoner, eksistensfilosofiske dypdykk, mer eller mindre overbevisende typer. Og litt «karslig» griseprat innimellom.

Best er Sartre kanskje der han sprenger sitt litterære skille i passasjer som favner «alt», som denne: «Jeg beslutter at min død har vært mitt livs hemmelige mening, at jeg har levd for å dø, jeg dør for å bevitne at det er umulig å leve; øynene mine vil slukke ut verden og stenge den igjen for evig.»