Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Coronaviruset:

Nå river det i rettsstatens bærebjelker

Coronaepidemien er skummel og ukjent. Det samme gjelder coronaloven.

TRUER DOMSTOLENES UAVHENGIGHET: Det virker som regjeringen dermed legger opp til at det er justisdepartementet (regjeringen, her ved justisminister Monica Mæland) som skal bestemme når domstolene skal åpne og lukke, og hvilke saker de skal behandle. Dette er et alvorlig inngrep i domstolens uavhengighet, mener artikkelforfatterne. egger fram tall på statsansatte.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
TRUER DOMSTOLENES UAVHENGIGHET: Det virker som regjeringen dermed legger opp til at det er justisdepartementet (regjeringen, her ved justisminister Monica Mæland) som skal bestemme når domstolene skal åpne og lukke, og hvilke saker de skal behandle. Dette er et alvorlig inngrep i domstolens uavhengighet, mener artikkelforfatterne. egger fram tall på statsansatte. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Etter raskt arbeid fra departementet ble forslaget til den såkalte «coronaloven» lagt fram i et ekstraordinært statsråd på onsdag. Loven er en midlertidig lov om forskriftshjemmel som har som formål å avhjelpe konsekvenser av Covid-19. Vi tviler ikke på at regjeringen har gode intensjoner med forslaget. Vi mener imidlertid at forslaget innebærer en fare for uthuling av rettsstatlige prinsipper.

1. Demokrati og maktfordeling

Demokratiet er bygget på det grunnleggende maktfordelingsprinsippet hvor Stortinget bestemmer lovene og regjeringen styrer etter disse. Coronaloven innebærer en total omveltning og undergraving av dette systemet. Enkelt sagt gir den regjeringen adgang til å bestemme alt på alle samfunnsområder, så lenge de anser det nødvendig for å bekjempe coronaepidemien. Vi har ingen grunn til å tro at regjeringen ønsker å misbruke denne myndigheten – men hva med dem som kommer etterpå? Den uthuling av beskyttelsen mot maktmisbruk som forslaget representerer er bemerkelsesverdig lite diskutert i forslaget eller offentligheten generelt.

Stortinget skal ikke godkjenne forskrifter som regjeringen gir i medhold av coronaloven. Tvert imot følger det av forslaget at forskriftene bare skal meddeles til Stortinget. Dette er ikke en forespørsel – det er en orientering. Den kontrollmekanismen som det vises til er begrenset til at Stortinget i etterkant og på eget initiativ kan treffe vedtak som helt eller delvis opphever en slik forskrift, med minst en tredjedel av stemmene.

Det er flere grunner til at dette representerer en nærmest illusorisk kontrollmekanisme. Et mindretall vil måtte forklare i offentligheten hvorfor man som mindretall vil overkjøre både regjeringen og et flertall på Storting. Det vil bli tungt for folkevalgte som er vant med at flertallet bestemmer. Forskrifter – i motsetning til et lovforslag – gis uten noen begrunnelse utad; det gjør det vanskelig å argumentere imot behovet. Det er nok også en risiko for at mange politikere vil tenke at det er en upopulær avgjørelse å være den som trekker i tøylene og er «imot effektive coronatiltak».

2. Hurtighet over kvalitet er risikofylt og lite forutsigbart

Lovforslaget har ikke vært på alminnelig høring, da dette på grunn av tidsaspektet ikke har vært praktisk mulig, skriver departementet i forslaget. Tidsnød er selve det bærende hensynet for loven, så dette er ikke veldig overraskende. Det er imidlertid risikofylt å belage seg på en vurdering der hurtighet alltid vil trumfe kvalitet. Til vanlig blir lovendringer vedtatt etter en grundig prosess med åpne høringsrunder og debatter i Stortinget og media. Dette er viktig fordi det er egnet til å plukke opp uklarheter eller feil. Denne muligheten frasier vi oss nå. Det vil si, Stortinget gjør det på våre vegne, alle vi som har valgt våre stortingsrepresentanter i frie valg for at de skal utøve sin rett og plikt som lovgiver etter Grunnloven.

3. Legalitetsprinsippet

I et rettssikkerhetsperspektiv er raskt vedtatte fullmaktslover også problematisk med tanke på legalitetsprinsippet i Grunnloven. Departementet skriver imidlertid at hensynet til ivaretakelsen av legalitetsprinsippet skal være et avgjørende hensyn. De skriver:

«Dersom det er uklart om det foreligger tilstrekkelig lovhjemmel, eller om eksisterende lovhjemler bare omfatter deler av de tiltakene det er behov for å iverksette, skal dette ikke forstås som noe hinder for å anvende forskriftshjemmelen i loven her.»

Men legalitetsprinsippet innebærer ikke bare at inngrepene, som å gi bøter eller fengsel, må være forankret i en formell lov. Det må også være forutsigbart og klart for borgerne hva loven går ut på. Her åpner departementet for en slags «sekkebestemmelse» for forankringer som det etter tolkning av dagens lovverk ville vært nettopp usikkert om det var grunnlag for eller ikke. Dette bryter med legalitetsprinsippet.

Den såkalte hytteforskriften – som bestemmer at folk ikke kan oppholde seg på hytte inntil videre – er et godt eksempel. I forskriften er det foreslått at brudd på bestemmelsene kan møtes med bøter på kr 15 000. Det stilles ekstra krav til legalitetsprinsippet ved strafferettslige reaksjoner, som eksempelvis bøter. Det er i skrivende stund uklart hvilken straffebestemmelse hytteforskriften er hjemlet i, og det er ikke grunnlag i coronaloven for å gi strafferettslige reaksjoner. Dette er ikke ment som et forsvar for dem som trosser hytteforbudet, men et forsvar for at sentrale rettssikkerhetsgarantier også må gjelde i en krisesituasjon. Våre myndigheter må ikke la det gli helt ut og glemme grunnleggende rettssikkerhetsgarantier.

4. Domstolene ute av spill

Sett i lys av de usikre rettslige beslutningene som forskriftene nødvendigvis vil representere, både statsrettslig og overfor den enkelte, er domstolenes prøvingskompetanse helt sentral. Coronaloven er imidlertid foreslått å gjelde for alle samfunnsområder, og vi kan ikke se at domstoler verken er unntatt eller at spørsmålet er drøftet. Det virker som regjeringen dermed legger opp til at det er justisdepartementet (regjeringen) som skal bestemme når domstolene skal åpne og lukke, og hvilke saker de skal behandle. Dette er et alvorlig inngrep i domstolens uavhengighet til å organisere og styre sin virksomhet. Vi stiller spørsmål ved om dette virkelig er nødvendig – er det ikke mulig for eksempel å gi domstolene fullmakt til selv å fatte beslutninger som kan avbøte konsekvensene av Covid-19?

Hvis Stortinget vedtar loven slik den er foreslått, kan det hevdes at Stortinget gjør det stikk motsatte av hva Stortinget er pålagt gjennom Grunnloven § 95 annet ledd: nemlig å sikre domstolenes og dommernes uavhengighet av politiske myndigheter. Vi ser derfor ikke helt bort fra at loven seinere kan få et konstitusjonelt eller til og med strafferettslig etterspill, jf. ansvarlighetsloven og straffeloven kapittel 17.

De siste åras utvikling i Polen, Ungarn og Tyrkia har minnet oss om at rettsstaten allerede er skjør i en normalsituasjon. I krisesituasjoner er den nok enda skjørere – men også viktigere. La ikke usikkerheten og det ukjente ved corona-epidemien legge demokratiet og hele rettsstaten for hogg.

Hele Norges coronakart