Nå skal pupper tas på alvor

Nå kommer boka om kvinnebrystets plass i verdenshistorien.

Bryster, pupper, byste, barm, bringe, kurver eller var det meloner og mugger du sa? Med fare for å bli stemplet som en smågris, en antifeminist, en pubertal machobølle eller det som måtte passe, skrur vi tida litt tilbake.

Til 1960-tallet da en nattklubb i Paris hadde en fransk-persisk stjerne med brystmål på 110 cm. En annen tilbød en «toppløs mor til åtte» og andre tilbød til og med toppløs skopuss. Alt ifølge den amerikanske forfatteren Marilyn Yaloms bok «Kvinnebryst, en kulturhistorie», som foreligger i norsk språkdrakt i februar. Dette er sitater fra den noe lettkledde delen av hennes verk som i det store hele tar deg med på en reise mellom bakkar og berg 25000 år tilbake.

Men i 1999 er det tid for tilståelse.

VÅR EN GANG SÅ STAUTE brystkasse er i ferd med å utvikle pupper. Iiik! De er foreløpig små fettheng, men i forfengelighetens navn skal de vekk før bikinisesongen.

Dermed vil jeg ikke høre et ord om at denne historien utelukkende er nedtegnet av en mann i sin verste alder.

Yaloms bok er ingen humoristisk gjennomgang av brystet. Et alvorlig tema som brystkreft blir grundig behandlet av Yalom. Det samme blir synet på salg av kvinnekroppen. I vårt brystbesatte samfunn har brystene nesten uendelige kommersielle muligheter: «Du kan selge hva det skal være med et bryst,» var det nylig en fransk doktor som uttalte.

Du kan selge aviser på pupper og bringebær og biler og plater og bøker og film og politikk. Du husker kanskje La Cicciolina, som våren 1987 viste fram sitt noe lettkledde politiske budskap i Italia. Før det, i 1974, møtte en toppløs kvinne opp på borgermester Jean Royers kontor for å demonstrere mot hans konservative politikk.

Langt mer uskyldig var det på 1950-tallet, men pupper fikk også den gang menn, blant andre far og onkel Jon, til å sikle, f.eks. filmstjerner som Marilyn Monroe, Doris Day og ikke minst Jayne Mansfield. Ifølge Yalom var Mansfields 42 DD-byste forsikret for en million dollar på 50-tallet. Det har aldri fatter'n fortalt. Var det pedagogisk riktig av ham?

Hmmm. Ikke lett dette her, men: «Brystholderen skal holde hva genseren lover.» Eddie Constantine.

BRYSTER ER HELT NATURLIG. Nakenmodellen Gail på syttitallet, derimot, måtte ty til det unormale for å gjøre jobben sin: «Harde brystvorter ansees garantert å gi tenning. Det er det fotografene synes ser best ut. Så det jeg gjør for å få dem harde, er å legge is på dem eller kjøle dem ned på annet vis, og det er noe herk! Enten blir brystvortene mine veldig følsomme, eller så blir de frosne eller helt numne!»

Ja, og hvordan står det så til med brystsynet hos dem som blant annet lever av å servere frittgående pupper til jegere og mannfolk? Redaktør Svein E. Hildonen i bladet Vi Menn lo først. Så ba han oss ringe tilbake:

- I kunsten har kvinnen alltid stått sentralt, jamfør de store malerne som for eksempel Rubens.

- Ja, og veien fra Rubens til Vi Menn?

- Det såkalte pikantelementet er en del av Vi Menns redaksjonelle konsept. Der presenterer vi en vakker pike, helst norsk, og gjør som Rubens - framhever hennes korporlige former. Men hos oss er den ofte brystfagre modellen ekte vare og nærheten desto sterkere. Vi vokter oss vel for at pikantelementet skal provosere eller virke frastøtende på noen måte, men bare bekrefte at kvinnen er det vakreste innen skaperverket slik den kinesiske filosofen Konfucius uttrykte det fem hundre år før Kristus, sier redaktør Hildonen.

Egentlig burde vi nå ha kontaktet kvinnegruppa Ottar, men lar Auguste Renoir stå for praten:

«Stol ikke på en som ikke blir bragt ut av fatning ved synet av et vakkert kvinnebryst.»

VI MENN HAR ALLTID HATT en hel kø av alibier for å snakke om bryster og tenke på pupper, fordi gjennom tidene har malere foreviget dem, musikerne har kjærtegnet dem, forfattere har skrevet om dem, sjømenn drømmer om dem, spedbarn elsker dem, menn har tatt på dem, kvinner eier dem, redaktører har solgt dem, leger har fikset på dem, pietistene har dekket dem til, filmskapere har utnyttet dem, pensjonister husker dem og reklamefolk bruker dem, eller hvordan står det til med puppene i reklamen, tekstforfatter i Dianmo reklame, Knut Harlem?

- Det er ingen i vårt byrå som er spesielt moralistiske av oss, men kvinnekroppen som salgsobjekt brukes ikke med mindre det har en relevans til produktet, for eksempel i reklame for BH-er, en nudiststrand eller i en kampanje for å sette fokus på brystkreft. Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært med på å lage en reklame med halvnakne kvinner, og da har de ikke vært med for å vise fram puppene, men i en naturlig helhet. Blant annet i kampanjen «Det er deilig å være norsk i Danmark», hvor Jens Okking sitter og maler på en strand, og hvor alle tror han maler den lettkledde, mens motivet viser at han maler rekene, sier Knut Harlem.

«Før i tiden behøvde man bare å la et tørkle falle, og straks styrtet mennene til. I dag kan man miste brystholderen, og ingen rører en finger.» Helen Vita.

Yalom deler sitt verk inn i kapitlene det hellige brystet, det erotiske brystet, det hjemlige brystet, det politiske brystet, det kommersialiserte brystet, det medisinske brystet, det frigjorte brystet og brystet i krise:

«I BEGYNNELSEN VAR BRYSTET. I hele menneskehetens historie, bortsett fra en ørliten brøkdel av den, fantes det ingen erstatning for morsmelk. Helt fram til slutten av 1800-tallet, da pasteuriseringen gjorde det trygt å drikke melk fra dyr, kunne faktisk mors bryst bety liv eller død for hver eneste nyfødte baby.»

Yaloms hovedbudskap er å få oss til å tenke på bryst som noe helt naturlig, eller som hun sier:

«Jeg vil få deg til å tenke på bryster på en måte du aldri har gjort før. For de fleste av oss, og særlig for menn, er brystene seksualsymboler - kvinnelighetens kronjuveler. Men dette seksualiserte synet på brystene er slett ikke universelt. I en rekke forskjellige kulturer i Afrika og på Stillehavsøyene, der kvinner har gått med bare bryster fra tidenes morgen, har ikke brystet fått den overveiende erotiske betydningen som det har i Vesten. Ikke-vestlige kulturer har sine egne seksualsymboler - små føtter i Kina, nakkegropen i Japan, rumpeballene i Afrika og på de karibiske øyene.»

Godt å vite når du skal til Syden i vinter for å danse naken på grisefesten, tenker jeg, din gamle gris, som garantert ikke veit at «brystenes kulturhistorie er uunngåelig knyttet til det «fallosherredømme» som har dominert Vestens sivilisasjon de siste to og et halvt tusen år. Samtidig har likevel brystene hatt sitt eget herredømme, et som riktignok er bygd opp omkring menns fantasier, men som i økende grad gir uttrykk for kvinners eget behov og begjær - for til sjuende og sist er det jo de som eier brystene.»

Ja vel, kan jeg få kjenne på IQ-en din, kjære?

Og mens vi venter på svar, lurer jeg på om bokverket «Penis, en kulturfane» må skrives:

«Først kom hånden...»

Forfatteren av «Kvinnebryst, en kulturhistorie» er Marilyn Yalom, som underviser ved Institutt for kvinne- og kjønnsforskning, Stanford-universitetet i California.

Poskort, cirka 1950. «Will I measure up? (holder jeg mål)» En kvinne blir verdsatt ut fra størrelsen på brystene.
Eugène Delacroix. «Friheten følger folket». 1830. Mellom lik og vaiende flagg fører Delacroix' barbrystede Frihet folket mot seier. Her er nakne bryster blitt symbolet for trass, like utålmodig og aggressiv som selve revolusjonen.
I Athen i det femte århundre f. Kr. var kvinnene omhyggelig kontrollert av et patriarkalsk system som tildelte dem plikter innenfor hjemmets fire vegger, utestengte dem fra det politiske liv og påla dem å tildekke kroppen fra topp til tå. I dag er det heldigvis ikke sånn, sjøl om visse norske toppolitikere nok skulle ønske at verden fortsatt var forbehold menn.
«Deena Mtzger fotografert av Hella Hammid. I løpet av de siste femten årene har dette fotografiet på plakater og kalendrer gitt nytt mot til tusenvis av kvinner.
«Josephine Baker. Hun var en amerikansk danserinne og sangerinne, og en sensasjon i halvnakne kabaretforestillinger i Paris på 1920- og 30-årene.
Kombinasjonen store bryster og blondt hår (om enn farget) er best representert av Marilyn Monroe i kassasuksessen «Some Like It Hot» fra 1959. Her, som i mange andre amerikanske filmer, ble store bryster identifisert med de lavere samfunnsklasser.