BRYLLUPSBILDER: Er det stillfotos fra livet på sitt beste, den evige kjærligheten foreviget i et bilde, eller er det forstillelse, en kjærlighetens Potemkin-kulisser? spør forfatter Ole Asbjørn Ness. Hans neste roman, Aftenlandet, kommer ut i oktober. FOTO: Natalia Kabliuk / Shutterstock / NTB scanpix
BRYLLUPSBILDER: Er det stillfotos fra livet på sitt beste, den evige kjærligheten foreviget i et bilde, eller er det forstillelse, en kjærlighetens Potemkin-kulisser? spør forfatter Ole Asbjørn Ness. Hans neste roman, Aftenlandet, kommer ut i oktober. FOTO: Natalia Kabliuk / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Essay:

Nå skal vi jaggu elske hverandre igjen. Det er ferie.

Kjærligheten og fellesferien.

Det er den sommeren det alltid er for varmt, dag etter dag med sol. Facebook fylles med bilder av brudepar. De spretter og kysser hverandre på brunsvidde enger, mens kuer gresser i bakgrunnen, og han undres hvor romantisk det egentlig er å gifte seg når man blir tatt så mange bilder av? Er det stillfotos fra livet på sitt beste, den evige kjærligheten foreviget i et bilde, eller er det forstillelse, en kjærlighetens Potemkin-kulisser?

I fjor ble det inngått 22.100 ekteskap i Norge, om lag 400 færre enn året før. Det var 9.848 skilsmisser, om lag 500 flere enn året før. 44 prosent skiller seg altså.

Hvis han er tilstede i et bryllup gjør han seg alltid to tanker som tilsynelatende er gjensidig utelukkende. For det første blir han alltid beveget over skjønnheten. Foreningen av to mennesker. Ensomhetens slutt. En ramme er satt om livet, om barna. Han kommer selv fra en såpass dysfunksjonell familie at han aldri vil finne på å undervurdere den betydningen familien spiller for barn. For det andre blir han slått over hvor foreldet det hele virker. Faren som følger datteren opp kirkegulvet. Fra en mann til en annen. Denne hvite kjolen og sløret illuderer en uskyld de trolig begge mistet i animert tilstand i slutten av tenårene, siden har de lekt med sex slik vår frivole tid krever. Han applauderer det. Ingenting galt, annet enn at det er åpenbart at ritualet stammer fra en annen tid, fra den gang ekteskapet var en juridisk forpliktelse, en kontrakt mellom to familier, hellig ja, men først og fremst en avtale som regulerte seksuallivet og forplantningen i en tid før p-pillen og Guds død.

Rask hoderegning gir ham at hvis den prosentuelle utviklingen fortsetter som i fjor, så vil det om allerede 11 år være like mange ekteskap som skilsmisser. Hvordan blir brudebildene da?

Det er fortsatt for varmt, fortsatt ferie. «Alle» er enten i Sør-Frankrike, ved Algarvekysten, i Lofoten, eller de er fortsatt på Tjøme der de har husert med hjemmekontor siden sent i mai. Han står i kø til Hunderfossen familiepark. Der er det felles gassgrill til fri benyttelse.

FOTO: NTB Scanpix
FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Han betrakter de andre fedrene som står sammen med ham. Noen av dem mekker motorsykler på fritiden, andre leser poesi, men de ligner. Et stoisk uttrykk i ansiktet. En velfylt sekk. Armer som blir strukket til sin maksimale lengde av overfylte poser og bager, og som gir et visst preg av orangutang, inntrykket av ape i shorts og t-skjorte blir forsterket av hvordan øynene deres febrilsk leter etter trillevogner de kan låne, slik at de endelig kan lesse alt stæsjet de ikke behøver over der, og ta treåringen på skulderen mens de trekker vognen etter seg.

Det er på denne tiden av året kommentatorer skriver om hvordan det snart vil fylles opp på familievernkontorene, hvordan separasjonene raser inn etter ferien. Dette for dem som ikke fikk med seg advarslene og rådene om å «gi hverandre rom», og om å «ikke ha for høye forventninger» som parterapeutene fylte spaltene med i juni. Når han nå ved selvsyn ser hvordan kjernefamilie etter kjernefamilie kollapser i køen til tømmerrenna går det opp for ham hvor rett de har.

I 1174 skrev grevinnen av Champagne et legendarisk brev hvor hun besvarer spørsmålet om ekteskap er forenlig med kjærlighet. Hun svarer nei. Elskende gir hverandre alt frivillig, ektepar er juridisk forpliktet til å gi hverandre alt uansett («for elskende gir hverandre alt frivillig, ikke under nødvendighetens tvang, mens ektefeller er forpliktet til å oppfylle hverandres ønske, og nekte hverandre intet»).

Han vet hva som er det moderne, vestlige kjærlighetsidealet. Det var det Nora søkte da hun gikk i «Et dukkehjem». Hun ville ikke være Helmers «lerkefugl», men et menneske som levde i det «vidunderligste», et ekteskap. Ikke som en i en juridisk kontrakt, en praktisk konstruksjon, men et frivillig kjærlighetsekteskap, en forening av to sjeler, hvor begge vokser, og gir hverandre næring og frihet, og hvis man er heldig vokser man sammen.

Ibsen var en romantiker.

Det er et ideal som forsøker å forene det skillet grevinnen av Champagne trakk mellom kjærligheten og ekteskapet.

Det er fortsatt for varmt, og det er de dagene i året hvor han og en kamerat forsøker å være de fedrene som døtrene deres fortjener. Årets far-datter-tur har gått til Galdhøpiggen. Turen er over, døtrene leker i klatreveggen. De nyter mørkt øl, kan endelig snakke uforstyrret menn imellom i time etter time.

Vi må aldri bli single igjen, sier han til kameraten. Hvorfor ikke?

Han forklarer: Han lagde en gang en modell som skulle forklare hvem som ville bli skilt. Som alle modeller var den forenklet, og forutsatte at mennesker var enten snille eller slemme.

Dermed fantes det tre mulige kombinasjoner for samboerskap og ekteskap: Snill kunne bli sammen med snill, det ville trolig vare. Begge ville strekke seg langt. Snill kunne bli sammen med slem, det ville vare hvis slem ikke ble for slem. Si i halvparten av tilfellene. Og tilslutt kunne slem bli sammen med slem. Det ville sjelden vare

Ifølge denne modellen vil de snille forsvinne fra sjekkemarkedet. Der vil det hope seg opp med bitre, slemme mennesker. Tenk 60-åringene som sitter på en bar i Pattaya og klager over vanskelige norske damer som ikke engang har glatt hud.

Vi er slemme, sier han, i hvert fall i forhold til samboerne våre, vi vil gå rundt blant alle de sure, skuffede, skadede sjelene på bruktmarkedet.

Han har aldri uttalt løftet, men han kan det likevel: Jeg vil elske og ære deg, og bli trofast hos deg i gode og onde dager, inntil døden skiller oss. Han vet hvordan et mer presist løfte ville blitt formulert i dag: I dag fullbyrder vi juridisk den kjærligheten som eksisterer mellom oss. Jeg lover at jeg skal gjøre så godt jeg kan for å bevare den, og hvis vi får trøbbel så skal jeg, i det minste for barnas skyld, gå i parterapi før vi sier at nok er nok.

Det er fortsatt for varmt. Han står i Hunderfossen familiepark og tenker at han er kynisk. Et bleiebarn uten badebleie har gjort det bleiebarn uten badebleie gjør i svømmebasseng, og han holder fireåringen, mens de venter på at bassenget skal bli renset.

Rundt ham står fedre som ham. Og enda flere mødre. Nora gikk. Etterpå har alle undret hva Nora gikk til, hvordan gikk det henne. Han vet svaret. Nora gikk til Hunderfossen familiepark. Der står hennes etterfølgere. De svetter. De venter på at bassenget skal bli renset. De elsker faren eller moren til barnet sitt, eller en bonuspappa eller en bonusmor, eller de forsøker å elske ham eller henne, og de ser på dette barnet som selve manifestasjonen på denne kjærligheten.

Og i september? Da fylles som sagt familievernkontorene.