Nå snakker vi, Ulrikke!

Vi er mange som kan lære noe av «F-ordet».

F-ORDET: Ulrikke Falch er programleder for dokuserien "F-ordet", der hun skal få en hel videregående skole til å bli feminister. Video: NRK Vis mer

Jeg velger å bruke fornavn på Ulrikke Falch i denne anmeldelsen. Ikke fordi det er sånn jenter og damer ofte blir omtalt i mediene, langt oftere enn menn (på vegne av mange, unnskyld!). Men fordi hun inviterer så veldig til det selv i «F-ordet».

«F-ordet»

5 1 6

Dokuserie for ungdom

26. august 2019
Beskrivelse:

Overraskende ydmykt forsøk på å gjøre 900 ungdommer til feminister.

Kanal:

NRK TV (app)

«Hun er rett og slett en strålende intervjuer»
Se alle anmeldelser

At programlederen må by på seg selv, har blitt en del av stillingsbeskrivelsen når NRK lager dokumentarserier for ungdom. Her skal vi tett på, gjerne med håndholdt kamera og grining i badekåpa. Det er standard, i så stor grad at det hadde vært greit med litt variasjon snart.

Likevel tror jeg aldri det har virket så ektefølt som i «F-ordet».

Bråkjekk

Serien har en ganske stram ramme: Ulrikke har plukket ut en av de mest gjennomsnittlige norske videregående skolene hun kunne finne, Mysen videregående, og satt seg fore å gjøre flest mulig av de drøyt 900 elevene til feminister. På 30 dager.

Hun burde være perfekt for jobben. Etter rollen som Vilde i «Skam», tidenes største norske ungdomsserie, har hun blitt en slags norsk riksfeminist. Hun har holdt appell for tusenvis av mennesker i 8. mars-toget i Oslo, debattert kroppspress med toppbloggeren Kristine Ullebø på NRKs «Debatten», og utgitt ungdomsboka «Jenteloven» sammen med Sofie Frøysaa.

Men at noen er kjempeopptatt av et tema, betyr ikke nødvendigvis at de er de beste til å formidle det. Da jeg anmeldte «Jenteloven», fikk den en treer. Det var frustrerende å lese ei bok som tok opp så mange viktige temaer (kroppspress, sexisme, kjønnsdiskriminering), men som samtidig tok så lett på dem. Forfatterne var så bråkjekke og skråsikre og lite imøtekommende overfor alle som kunne tenkes å være uenige med dem. Hvordan skal de da kunne endre holdninger?

En pikk i trynet

I «F-ordet» går Ulrikke hardt ut fra start, men får seg raskt en på trynet. Mer presist: En pikk i trynet. Den er tegnet over bildet av henne på feminist-boden hun har plassert i fellesarealet. Hun avfeier det kjapt som en klassisk sexistisk hersketeknikk, og det er det jo, men motstanden fortsetter å komme, og gradvis tvinges hun til å bli mer ydmyk. Hun skjønner at hun må «prate med dem, ikke bare til dem». Det er jo grunnleggende pedagogikk, men viktig lærdom for en som vil endre verden. Minst like viktig som å vite hvor mange kvinner det er i norske styrerom.

Serien er da også på sitt beste når Ulrikke setter seg ned med elevene. Hun er rett og slett en strålende intervjuer. Nøyaktig ni minutter inn i første episode får jeg tårer i øya, da en av fotballgutta forteller at han valgte bort idrettslinja til fordel for helsefag, etter at mora hans fikk hjerteinfarkt for andre gang. Andre forteller åpent om prestasjonsangst og slutshaming.

Gjennom intervjuene får hun også fram hva som er så vanskelig med f-ordet. Alle som blir spurt, sier jo at de er for likestilling. Det er ordet de har problemer med, og den trange rollen de forbinder det med: Sinte damer som hater menn. Hva har det med dem å gjøre, liksom?

Ess i ermet

Ulrikkes utfordring er derfor todelt: Hun må vise elevene at likestillingskampen ikke er ferdig kjempet, og hun må fjerne fordommene knyttet til f-ordet. Det siste er kanskje det vanskeligste, ettersom mange også har fordommer mot henne: Hun er nettopp en sånn sinna-feminist som de ikke vil assosieres med.

Det er da hun trekker fram et ess fra ermet, et supertabloid grep som også viser nøyaktig hvor ydmyk, risikovillig og inkluderende hun har blitt i løpet av serien.

Jo da, også «F-ordet» tar lett på mange vanskelige temaer, og mye berøres bare på overflaten. Jeg vet ikke hvor mange antifeminister som blir feminister etter å ha sett på dette. Men selv om den følger malen for NRKs ungdomsdokuserier, føles «F-ordet» mindre manusstyrt enn mye annet som har kommet derfra. Jeg tror på Ulrikkes transformasjon, og jeg tror vi er mange som kan lære noe av dette. Ikke bare anti-feministene.