SISTE SESONG: Far og sønn Garvey (Scott Glenn og Justin Theroux) undrer seg formodentlig over hvorfor noen er så lysten på å se seg om etter en ny jobb at de gir David Lynch et lass med penger og carte blanche til å lage en atten timer lang, usammenhengende syretripp. Video: HBOVis merVis mer

TV-kommentar

Nå som tredje og siste sesong nærmer seg slutt, er den utvilsomt noe av det beste tv har å by på

I blant trenger vi det absurde for å manøvrere i en verden som ikke gir mening. Som i «The Leftovers».

KOMMENTAR: Dette vil kanskje komme som et sjokk på noen, men verden henger ikke helt på greip om dagen.

Foruten alt det vanlige kaoset, lever vi nå i en tid der tre av de beste seriene som går på tv – kanskje det mest kommersielle og konvensjonelle kunstmediet vi har – også er, unnskyld uttrykket, så føkka at de alle kan omtales som «ulikt alt annet på tv akkurat nå». At de i det hele tatt finnes gir grunn til både begeistring og undring.

I kitsch-impresjonistiske «American Gods» brettes tid og rom inn i hverandre, og en bøffel sprader rundt og spruter ild ut av øynene.

«Twin Peaks» er tilbake, men er mer snakkende hjerner og øyneløse damer som faller ned i verdensrommet enn kirsebærpai og jukeboxer.

Hva skal vi egentlig med sånt?

Jakt på mening

Den mest lavmælte av dette snåle trekløveret kan kanskje gi svar.

HBOs «The Leftovers» ble etter en humpete åpning avfeid som mer kvasireligiøst vås fra «Lost»-skaper Damon Lindelof. Men serien fant fotfeste, og nå som tredje og siste sesong nærmer seg slutt, er den utvilsomt noe av det beste tv har å by på.

Premisset er på grensen til teit: 2 prosent av jordas befolkning forduftet plutselig i løse lufta. Det som fort kunne blitt en hul scifi-thriller er i stedet en dypt eksistensiell jakt på mening, svar og håp for de etterlatte, der vi følger dem gjennom småbyene Mapleton og Miracle, og til slutt til Melbourne, Australia. Hva gjør det med menneskesinnet når man får «bevis» på noe uforklarlig, men ikke aner hva det betyr, eller om det i det hele tatt betyr noe?

Artikkelen fortsetter under annonsen

«AMERICAN GODS»: Denne serien er ulikt alt annet som går på tv nå, ifølge Dagbladets anmelder. Video: Starz Vis mer

Det høres blytungt ut, men er også inspirert, morsomt og absurd. Serien vet å strø om seg med forvirrende, meget- og/eller intetsigende hint. En episode bytter ut vignetten med tittelsangen fra 80-tallssitcomen «Balki & Larry», før han som spilte Larry dukker opp som seg selv, bitter i sin selvrettferdige og -medlidende fortvilelse over å være den eneste i originalbesetningen som ikke ble «utvalgt» til å forsvinne. De etterlatte er så sultefôret på mening og svar, så klare for å forstå at de er villige til å tolke alt som et tegn, omfavne hva som helst som kan gi mening og forankring, og skape orden i kaoset, det være seg en sekt hvis viktigste sakrament er å kjederøyke, eller å ha sexorgier på en ferge til ære for en møllspist løve.

Ut av komfortsonen

Sånn sett speiler de den typiske, moderne tv-seer. For vi lever ikke bare i en forunderlig tid, men en pedantisk en også, der nettfora og vår hunger etter mening har skapt en kultur av bokstavelighet og overfortolkning, der alle historier reduseres til et mattestykke som skal gå opp. Hva betyr dette? Hvorfor sa hun det? Hvorfor spilte de den sangen på rulleteksten? Alt må gi mening, for hvis ikke, hva er poenget?

Disse seriene utfordrer slike forestillinger om at historier, både fiktive og den om oss selv, må henge på greip. The «Leftovers» ved å vise de etterlatte klamre seg om og om igjen til nye, absurde og fåfengte årsaksforklaringer – det være seg vitenskapelige, religiøse, metafysiske, eller konspirasjonsteoretiske – mens det virkelig meningsbærende, relasjonene, forsømmes. Nye «Twin Peaks» enda mer aggressivt, ved, som en amerikansk anmelder sa det, «å angripe selve grunnmuren til konvensjonell historiefortelling, og gnage på den som termitter bare for å se hva som skjer.»

TEASER: 25 år etter at kult-serien gikk på lufta vender Twin Peaks tilbake til tv-skjermene. Video: TwinPeaks/YouTube Vis mer

Ubehaget man får av sånt er tilsiktet. Man føler seg som robotene i «Westworld», på nippet av en erkjennelse akkurat utenfor rekkevidde, som man ikke er programmert til å forstå. Klart det er frustrerende, men frustrasjonen er del av opplevelsen.

Å rykke oss ut av komfortsonen, desorientere oss, minne oss på hvor skjørt fundamentet vi bygger vår virkelighet på er, dét er selve meningen.

Velkommen til Twin Peaks, velkommen til Mapleton, Miracle og Melbourne.

Velkommen til livet.