GÅR MOT SLUTTEN: HBO-serien «True Blood» har starta sin siste sesong.
GÅR MOT SLUTTEN: HBO-serien «True Blood» har starta sin siste sesong.Vis mer

Nå starter siste sesong - her er det beste (og verste) med «True Blood»

Opp- og nedturer.

(Filtermagasin.no): Det kom kanskje litt overraskende på da «Six Feet Under»-skaper Alan Ball i 2008 fulgte opp seriesuksessen og kritikeryndlingen med «True Blood», en temmelig trashy såpeopera krydra med sex, vold og overnaturlige vesener.

I går starta siste sesong i USA (den starter på HBO Nordic i dag), og jeg kommer nok en gang til å benke meg foran skjermen - mot bedre vitende.

Selv om serien for lengst har hoppa haien og blitt en parodi på seg selv synes jeg nemlig det er greit å fortsette å se på den likevel - ganske enkelt fordi mye av styrken dens ligger i at den alltid har vært latterlig.

Jeg tilbrakte faktisk hele første sesong med å forvente at nå, nå starter snart de ordentlige greiene til Alan Ball, men til slutt måtte jeg innse at, nei, dette er faktisk sånn serien er.

Og da ble alt plutselig mye morsommere å følge med på.

All verdens produksjonsverdier og staffasje har nemlig ikke gjort noe for å kamuflere at «True Blood» er og blir en melodramatisk såpeopera i bunn.

Og i blant kan det være helt fint å ha en slags såpis i livet sitt.

Nøkkelen til å kose seg med serien var å aldri forvente noe annet enn enkel moro, og smile overbærende om den forsøkte for hardt på å være dyp.

Her er noen grunner til at jeg syntes serien var verdt å se på (spoilere i fleng):

1. Alle kroppsvæsker på én gang
Det er den beste måten å oppsummere den komplett hedonistiske «True Blood»-opplevelsen, selv om serien kanskje er litt fattig på urin.

Det skvulper over i den grad at selv «Sesame Street»-parodien som nettopp dukka opp handler om hvor mye kliss serien er fylt med.

Sjelden har en serie vært mer usjenert og splattete enn denne, hvor du kan delta i en vampyrorgie i det ene øyeblikket og eksplodere i en sky av blod og innvoller i det neste.

Kanskje er det en såpeopera, men ingen såpe i verden kan vaske bort alle blodflekkene.

2. «Soookeh»
Det er komplett umulig å gå lei av å høre Stephen «Bill» Moyer uttale navnet til Sookie, spilt av kona Anna Paquin (også gøy: «Jessicuh»).

Samtidig har vampyren og sørstatsfeen (vel, halv-fe) noen helt fantastiske scener sammen, spesielt den hvor Sookie besøker Bills grav.

Den nest beste måten å oppsummere «True Blood»-opplevelsen kommer fra en YouTube-bruker som har lasta opp scena og oppsummert den slik:

«Sookie drops flowers at Bill's grave but he rises out of the ground and they fuck.»

KLISSETE: Sjelden et tørt øyeblikk i denne serien.
KLISSETE: Sjelden et tørt øyeblikk i denne serien. Vis mer

Ja. Ja. Ja.

3. Russell Edgington
Og da spesielt monologen hans på slutten av tredje sesong. Denis O'Hare. For en mann.

For dem som ikke husker:

Vampyrkongen Russell har nettopp mista elskeren gjennom århundrer, Talbot, noe som har dytta ham temmelig langt over kanten.

Åstedet for Russells sjokkartede hevn blir en nyhetssending. Nyhetsoppleseren forteller om en foreslått lov om vampyrrettigheter, som store deler av USA ennå ikke har bestemt hva de mener om.

Plutselig slutter nyhetsoppleseren å snakke fordi Russell Edgington står bak ham med armen tvers gjennom overkroppen hans, ryggraden i neven.

«Does that help you decide, America?»Deretter følger en to minutter lang tale hvor Edgington ser rett i kamera og forteller akkurat hvorfor vampyrer ikke er det samme som mennesker, noe han avslutter med bevrende røst:

«We will eat you, after we eat your children!»

KIRKEGÅRDSGJENFORENING: Denne sørge/sexscena oppsummerte ganske greit hva «True Blood» dreide seg om.
KIRKEGÅRDSGJENFORENING: Denne sørge/sexscena oppsummerte ganske greit hva «True Blood» dreide seg om. Vis mer

Og så snur han seg inn i kamera to og smiler.

«Now time for the weather.»

4. De faste fjesene
Kvaliteten på fortellinga kan synke, men kjernen i såpekvaliteten til «True Blood» er at den alltid har noen folk vi ikke går lei av.

Alexander Skarsgård, som fra før hadde gjort en knalljobb i «Generation Kill», har ennå ikke skuffa som Eric Northman, samme hvor kriminelt langt manusforfatterne drar fortellingen.

Samtidig henter Kristin Bauer van Straten ut sin indre Vampira i rollen som hans syrlig medsammensvorne Pam.

Begge to er beintøffe og kyniske, dialogen deres med andre rollefigurer får gjerne en slags katt-leker-med-mus-kvalitet, men samtidig er de akkurat mjuke nok på bunn til at vi blir glade i dem likevel.

Og de er ikke de eneste.

Jason, den vellykkede summen av alle dumsmarte sjarmis-karer som har vandra over jordas overflate.

GLADGUTT: Denis O'Hare var sprell sprutende gal i rollen som Russell Edgington - og leverte et virkelig magisk tv-øyeblikk.
GLADGUTT: Denis O'Hare var sprell sprutende gal i rollen som Russell Edgington - og leverte et virkelig magisk tv-øyeblikk. Vis mer

Lafayette, verdens triveligste dopdealer som kan arrestere sånn cirka alle på tullpratet deres og ellers er så sammensatt at han kan leve ut en hvilken som helst homofil stereotypi uten noen gang å faktisk bli en stereotype selv.

Arlene og Terry, et kjærlighetskræsj i sakte film mellom servitrise-versjonen av den fordomsfulle onkelen som du liker selv om han kommer med rasistiske/homofobe bemerkninger i juleselskaper og en fyr så plaga etter å ha vært soldat at han bosatte seg i trehytta han bygde som barn.

Sheriff Andy, en mann med konstant BRF (bitchy resting face) som er litt stusslig og usympatisk i starten men vokser veldig, spesielt når han slår seg sammen med Jason.

Tara, som er så snappy og sårbar at man heier på henne selv når hun er på sitt mest irriterende selvdestruktive (og kanskje også litt fordi Rutina Wesley før «True Blood» sjarmerte i en av de bedre dansekonkurransefilmene der ute, «How She Move»).

Dessverre ikke like gøyal som vampyr.

Og så Sam Merlotte, da. Ordbokdefinsjonen på sympatisk og stødig, faktisk så stødig at han ble til en hund, det stødigste dyret i verden.

Som var fin bak bardisken, men dessverre er blitt litt tilgrisa av at han har tilbrakt flere sesonger ute i verden med døve formskiftere og varulver nå.

Noe som bringer oss til den mindre trivelige delen av lista.

For:

Lenge føltes det som om «True Blood» var skuddsikker når det kom til å dra galskapen for langt - strikken kunne tilsynelatende tøyes i det uendelige.

Når de mest jordnære rollefigurene er en bareier som blir til en hund og en dame som kan lese folks tanker er det liksom bare å smøre på.

Serien var allerede så full av glimt i øyet at vi ikke blunka om sesongfinalen besto av en liksomhest som røska hjertet ut av en heks.

Men tråkke feil klarte serieskaperne likevel, i den grad at det mest er på tro og nåde jeg kommer til å se den ferdig.

1. Parene vi heia på gikk åt skogen
Om det er én ting som er kjipt i tv-serier, er det når man fjerner de gode rollefigurene sine én etter én, eller splitter opp dynamiske duoer (som gjerne er veldig søte sammen) uten å ha noe bedre å erstatte dem med, bare for å oppnå et billig «oh snap!»-øyeblikk.

Sånn for eksempel:

USYMPATISK: Bill gikk fra sørstatsgentleman til vampyrgud-tilbedende politiker, og fjerna seg dermed fra forholdet til Sookie, som var hele poenget med ham.
USYMPATISK: Bill gikk fra sørstatsgentleman til vampyrgud-tilbedende politiker, og fjerna seg dermed fra forholdet til Sookie, som var hele poenget med ham. Vis mer

Jessica som hypnotiserer Hoyt til å gå fra henne og starte et nytt liv langt borte sånn at hun kan være like kjedelig, fri og festglad som alle de andre vampyrene? Ærlig talt.

Jesus som dør fra alles favorittdealer/kokk Lafayette fordi Lafayette er besatt av en demon (jeg er ikke noen fan av besettelse generelt, med mindre vi snakker «Twin Peaks») og stikker en kniv i magen hans.

Hadde det ikke vært mye morsommere å se hvor forholdet deres tok veien? Jo. Ærlig talt.

Terry som dør i armene til Arlene i seriens mest oppkonstruert tragiske og unødvendige la-oss-få-opp-seertallene-ved-å-reklamere-for-at-en-av-de-gamle-traverne-kommer-til-å-stryke-med-dødsfall noensinne.

Han hyra en kompis for å drepe seg selv fordi han ble ulykkelig og så ble han lykkelig, men da hadde han glemt at han hadde hyra inn sitt eget drap og ble dermed skutt? Ærlig talt.

Sookie og Bill, hvis kjærlighet ikke var så evig som først antatt, først og fremst fordi Bill gikk gjennom en meningsløs personlighetsforandring som gjorde ham totalt usympatisk.

Den påfølgende resultatløse drakampen mellom Bill, Eric, varulvmann og (littegrann) Warlow var tidvis gøy og veldig såpe-korrekt, men igjen: Ærlig talt.

Dette var uthuling, rett og slett.

2. Feene (og alle de andre)
Om det var ett øyeblikk hvor vi kunne fastslå at serien virkelig hadde hoppa haien, så var det introduksjonen av fe-verdenen.

FE-FILTER: Et sikkert tegn på at man er i fe-verdenen er de duse fargene og den selvlysende frukten.
FE-FILTER: Et sikkert tegn på at man er i fe-verdenen er de duse fargene og den selvlysende frukten. Vis mer

Både det usannsynlig billige kamerafilteret som skulle få fe-riket til å se overjordisk ut og de komplett tåpelige «vi har ingen ideer lenger»-energikulene feene kan skyte ut av nevene.

Introduksjonen av hekser, den utvida formskifter-familien, panterfolk og varulver var heller ingen stor slager, selv om sistnevnte i det minste ga grobunn for veldig mange scener med Joe Manganiello (eller ulvemannen, som han heter blant enkelte i denne husholdning) i bar overkropp, noe enkelte (blant annet i denne husholdning) later til å sette pris på.

Å håpe zombievampyrene i denne sesongen blir topp stemning, er litt som å håpe at «Teenage Mutant Ninja Turtles II» tar seg opp på slutten fordi Shredder får i seg mutagenet og blir kjempediger (noe Michael Bay tydeligvis forsøker å gjenta).

3. Vampyr-overdose
Sammen med «Twilight»-filmene, som første gang flekka hjørnetenner samme høst som «True Blood» hadde premiere, har serien tømt vampyrkonseptet for en god porsjon blod.

Vampyrer er rett og slett ikke like kule når det går inflasjon i dem, på samme måte som zombier mister sjarmen med én gang alle skal slenge seg på den samme udøde bølgen og forsøke å finne sin egen unike vri.

En unik vri som sjelden viser seg å være så unik som pitchen antagelig hørtes ut.

4. Hva skjedde?
Bokstavelig talt. Selv om jeg tenker hardt og lenge husker jeg ikke mer enn noen få bruddstykker av historietrådene i de siste sesongene, noe som tyder på at de ikke kan ha vært spesielt minneverdige.

I sjuende og siste sesong ser serien heldigvis ut til å gå tilbake til røttene og handle om ting som skjer i Bon Temps i stedet for å reise landet rundt i kamp mot onde politikere, vampyrjaktende innsatsstyrker og veldig nakne vampyrgudinner.

Anmeldelsene av første episode ser riktignok ut til å være av det heller labre slaget, skrevet av folk som stort sett bare er glade for at det snart er over, men når man først har fulgt Soookeh og kompani så langt er det vanskelig å ikke krysse fingrene for en liten opptur.

Lik Filter på Facebook og få nyheter om film og serier servert rett i din newsfeed.