SLIK: Sting og den brasilianske indianerhøvdingen Raoni Txukarramae under en protest mot en vannkraftutbygging i Sao Paolo. Foto: NTB Scanpix/REUTERS/Alex Almeida
SLIK: Sting og den brasilianske indianerhøvdingen Raoni Txukarramae under en protest mot en vannkraftutbygging i Sao Paolo. Foto: NTB Scanpix/REUTERS/Alex AlmeidaVis mer

Tuftebarten:

Nå tar de som hater Sting over makten

Vil vi virkelig ha et samfunn der det ikke er lov å være flink? Vil vi overlate styringa til Sting-haterne?

Meninger

Det politiske landskapet skifter hele tiden. Noen endringer er synlige for alle. Overgangen fra Gerhardsen til Borten. Fra gamle-Labour til Margaret Thatcher. Fra Bush til Clinton og tilbake igjen. Andre skifter skjer i kulissene, som når Jeppe-klubben til Kristin Clemet i 2005 la grunnlaget for borgerlig flertallsregjering fjorten år senere.

Spaltist

Tuftebarten .

Anonymt twitter-fenomen, som boltrer seg i langtekst hos Dagbladet. Har blant annet spådd at Rosenborg rykker ned i Adecco-ligaen og at Donald Trump får Nobels Fredspris i 2017.

Men noen skifter skjer så langt under overflaten at de er umulige å få øye på. En av dem foregår i denne stund: De som hater Sting er i ferd med å ta over makten i dette landet.

Musikeren Gordon Sumner gikk fra selverklært punker til å legge verden under sine føtter. Et udiskutabelt musikalsk talent med en meloditeft få forunt, javel. Men selv etter å ha gitt oss perler som «Roxanne», «Message in a bottle» og «Fields of Gold» ble utakk verdens lønn for Newcastles store sønn.

La meg forklare. Helt siden tidlig 1990-tallet har det å hate Sting fungert som sosial kapital for alle som vil opp og fram i samfunnet vårt. I et jobbintervju eller under minglingen før en middag i departementet er slik sosial kapital alfa og omega. I letingen etter en fellesnevner er det lurt å ikke risikere for mye. Det fleste nordmenn heier på Liverpool, men om du skulle være så uheldig at sjefen din er Tottenham-fan, bør du holde deg unna fotballpraten.

Nettopp derfor er det å hate Sting så trygt. Alle hater Sting. Det er en risikofri icebreaker. Sammen kan du og Spurs-supporteren som sitter med nøkkelen til din lønnsforhøyelse baske dere i hvor håpløs Sting er. Hvor striglet musikken hans låter. Hvor teit det er å ha tantrisk sex i 12 timer. Hvor hyklersk det er å late som man redder regnskogen når man flyr helikopter til lydsjekken. Nei, da er the Pixies mer ekte. Rufsete og upresist, men fullt av sjel og nerve.

Etterhvert som departementer, tenketanker, partikontorer og kulturinstitusjoner fylles opp av mennesker som hater Sting, er det faktisk på tide å spørre oss hvilke konsekvenser dette har for Norge? Når de som sitter ved makten har kommet dit i kraft av å skule på de som lykkes, himle med øynene over folk som engasjerer seg og mislike godt musikalsk håndverk er det all grunn til å tro at de vil fortsette med dette i sine nye posisjoner.

La meg ta ett eksempel. Finansdepartementet har nettopp mottatt Norsk offentlig utredning 2018:17 om klimarisiko i norsk økonomi. De som nå skal sette seg inn i dette viktige kunnskapsdokumentet har kun én ting til felles: de hater Sting.

Sannsynligheten er derfor meget stor for at det vil komme innvendinger fra byråkrater og politiske ledere som mener rapporten er for flink. At det er for få skrivefeil. At konklusjonen mangler nerve. Utvalget som i over ett år har jobbet hardt for å produsere en solid rapport har jobbet forgjeves. Innsatsen virker mot sin hensikt. Sting-haterne ville heller ha hatt en Pixies-rapport, rufsete og full av sjarmerende feil.

Vil vi virkelig ha et samfunn der det ikke er lov å være flink? Vil vi overlate styringa til Sting-haterne?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.