Nå treffer krisa de fattige

Det er vanskelig å tro at vi er i en finanskrise. Sola skinner, våren kommer og det ser fortsatt ut som landet går så det suser. På internett leser jeg at åtte av ti blåser i finanskrisa. Og når jeg googler, ser jeg at finanskrisen får æren for alt fra å redde miljøet til å øke antall søkere til Senja videregående skole.

For de i Norge som frykter for jobbene sine, er selvsagt finanskrisa alvorlig, og det er viktig at det settes i verk tiltak for å hindre arbeidsledighet. Men de aller fleste av oss merker lite til krisen, og noen synes å mene at den er en god ting som fører til «nødvendige justeringer i markedet».

Da vil jeg protestere så høyt jeg kan. Finanskrisa kan bli en katastrofe for dem som har det vanskeligst fra før. Vi har nylig mottatt resultatene av en undersøkelse av hvordan krisen utvikler seg på CAREs 71 landkontor. I de fleste fattige land kommer finanskrisa på toppen av andre alvorlige kriser: klimakrise, matkrise, naturkatastrofer og politisk uro. Fordi kvinner har mindre økonomisk makt og selvstendighet, fører også krisen til dramatisk tilbakegang for likestilling.

Et av de aller viktigste problemene er at finanskrisa fører til nedgang i handel, en katastrofe for fattige land som er avhengige av eksport. Når eksporten går ned, mister folk jobben, og dette skjer allerede i enormt omfang: 20.000 mennesker har mistet arbeid i frukteksport i Brasil. Blomstereksport fra Etiopia og Kenya minker, og 30.000 mennesker har mistet jobben i tekstilindustrien i Kambodsja. Fiskeindustrien i Tanzania er i ferd med å kollapse, noe som kan koste 300.000 arbeidsplasser.

Med nedgang i handel kommer mindre vekst. Det siste tiåret har vært historisk bra for mange fattige land. Afrika har hatt en gjennomsnittlig økonomisk vekst på 6 prosent, og veksten i økonomien har spredt seg til landsbyer og mennesker som før levde i økonomisk ensomhet. Og med dette kom økt velstand; skoler, helsetjenester, nye ideer og nytt håp.

Denne veksten står nå i fare. Verdensbanken melder at 53 millioner mennesker kan falle tilbake i ekstrem fattigdom som følge av denne krisa.

Innvandrere i rike land overfører årlig mer penger til fattige land enn bistand og investeringer til sammen – omtrent 2100 milliarder kroner årlig. Mange land, som Burundi, Liberia, Haiti, Bosnia og Afghanistan får en femtedel av sin inntekt på denne måten.

Slike overføringer er ekstra sårbare for nedgangstider, fordi overføringene kommer fra innvandrere og sesongarbeidere i rike land som ofte er blant de første som mister jobben. Overføringer til Kenya har falt med 27 prosent. Overføringer til Sentral-Amerika har falt med 20 prosent.

Samtidig ser vi tegn på at rike land bestemmer seg for å bruke finanskrisa som en grunn til å redusere bistand. Under krisa på 90-tallet kuttet de rike landene bistandsbudsjettene med 25 prosent over fem år. Norsk bistand gikk ned med 10 prosent. Global bistand nådde ikke 1992-nivået igjen før i 2003.

Dette kan ha dramatiske konsekvenser. Millioner av mennesker i Kongo, Etiopia, Afghanistan og Palestina er helt avhengige av humanitær hjelp for å overleve. Et kutt i hjelpen til disse ville være katastrofalt.

Eksportindustrier for tekstiler, skotøy og elektronikk har skapt millioner av arbeidsplasser for kvinner. Når disse arbeidsplassene går tapt, er det kvinnene som står uten arbeid. Det samme gjelder for eksport av blomster, grønnsaker og frukt som også er basert i stor grad på kvinnelig arbeidskraft.

CARE frykter også at millioner av kvinner skal miste tilgang til lån gjennom kommersiell mikrofinans for. Kommersiell mikrofinans har vært en stor hjelp for kvinnelig initiativ, økonomisk selvstendighet og likestilling over de siste tretti åra. Hvis denne muligheten blir borte, vil det være et dramatisk tilbakeslag for kvinners økonomiske muligheter.

Vi ser også at finanskrisa tvinger flere jenter til å slutte på skolen i en rekke land fra Kambodsja til Kenya. Årsaken er at gutters utdannelse gis mer verdi, og at jentene er de første som holdes hjemme når familiens inntekter går ned.

Tapte arbeidsplasser og økt fattigdom vil også tvinge flere kvinner til å prostituere seg. Familier kan i verste fall bli tvunget til å selge døtre til bordeller hvis de ikke har andre utveier. Krisa gjør også at kvinner mer sårbare for menneskehandel, slik det skjedde under den asiatiske finanskrisa på 90-tallet.

Det samlede resultatet er at finanskrisa også blir et stort tilbakeslag for likestilling.

Finanskrisa kommer på toppen av en rekke andre kriser; Klimakrise, matkrise og naturkatastrofer. De fleste fattige land har ofte store interne problemer med korrupsjon, sosial uro og svak statsmakt. Med mindre vekst kommer de fleste av disse til å bruke mindre penger på helse, skole og utvikling for folket.

Det er ingen grunn til å tro at folk stille slår seg til ro med dette. Nedgangstider skaper alltid sosiale problemer, og i verste fall opprør og sosial uro. Fra Pakistan til Balkan frykter nå våre kontor opptøyer og ustabilitet. Finanskrisa kan i verste fall bli knockout for land som allerede vakler.

Det ironiske med finanskrisa er at man ikke lenger kan argumentere med at det er for dyrt å avskaffe fattigdom. Etter noen få dager med drøftelser, ga regjeringen en tiltakspakke på 350 milliarder kroner til norske banker, med sikkerhet i statsobligasjoner. Dette viser med stor tydelighet hva som kan oppnås når politisk vilje virkelig er til stede.

Det samme ser vi internasjonalt. De fleste land har laget krisepakker med offentlige penger. Når krisen treffer på toppen av den økonomiske stigen, da kommer skattepengene flytende.

Men ingen har en redningspakke klar når finanskrisa treffer de fattige.