LEI AV UMENNESKELIGGJØRINGEN:  Partileder i SV, Audun Lysbakken, reiser i morgen til Hellas for å lære mer om flyktningkatastrofen i Middelhavet. "Jeg er lei av hvordan norske politikere tillater seg å snakke om mennesker på flukt", skriver han.  Foto: Hans Arne Vedlog
LEI AV UMENNESKELIGGJØRINGEN: Partileder i SV, Audun Lysbakken, reiser i morgen til Hellas for å lære mer om flyktningkatastrofen i Middelhavet. "Jeg er lei av hvordan norske politikere tillater seg å snakke om mennesker på flukt", skriver han. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Nå trenger vi en valgkamp som handler om menneskene som skylles i land på Europas strender

Det vi ikke trenger er å omtale mennesker som problemer. Som utgiftsposter i budsjetter.

Meninger

Den 13 år gamle jenten leser høyt med stødig stemme. Hun forteller om hvordan hun for ni måneder siden nesten druknet i Middelhavet. Båten, fullastet med flyktninger fra Syria, kom i havsnød. Hun og familien overlevde, andre barn på båten hennes var ikke så heldige. Ni måneder seinere er hun her, i Norge. Hun har muligheter. Oppholdstillatelse. En framtid. Hun ser ut på oss og forteller sin historie på et språk hun for kort tid siden ikke kunne ett ord av. 

«Jeg vil takke Norge», sier hun. Mange snakker om flyktninger i valgkampen. De glemmer at bak ordet «flyktninger» gjemmer det seg enkeltskjebner, familier — mennesker. Som den 13 år gamle jenten fra Syria og hennes familie, som har sett og opplevd ting ingen mennesker burde oppleve. De som snakker om flyktninger burde se og oppleve flyktningkatastrofen med egne øyne.

Denne uken er jeg selv på vei for å gjøre akkurat det. Jeg reiser til Hellas i morgen for å lære mer om flyktningkatastrofen som utspiller seg der, langs Europas sørgrense. Jeg vil møte flyktninger, lokalsamfunnene og menneskene som tar imot dem.

Når mennesker på flukt blir brukt som politiske brikker, når deres liv og velferd blir et tema i norsk politikk, da må debatten baseres på kunnskap om hvordan situasjonen er og på forståelse og respekt for de menneskelivene vi snakker om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke det vi har vært vitne til i valgkampen hittil. I den norske valgkampen har de desperate familiene som går i land på Europas sørlige kyster ikke blitt omtalt som mennesker, men som problemer. Som utgiftsposter i budsjetter. Til og med som potensielle terrorister.

Leger Uten Grenser kom denne uken med en utfordring til Frps Per Sandberg, som har vært mye ute i flyktningdebatten: Kom ned til Middelhavet og bli med om bord på vår redningsbåt! Jeg håper han tar imot utfordringen. Det er det mange som burde gjøre. Den måten å snakke om flyktninger vi har sett i debattene de siste ukene er jeg lei av.

Jeg er lei av hvordan norske politikere tillater seg å snakke om mennesker på flukt. Jeg er lei av at de brukes som kyniske utspill i valgkamp uten at man tar seg bryet med å anerkjenne at dette er mennesker, og at vi har et moralsk ansvar for å hjelpe dem.

Lokalvalg handler om mange ting. De handler ofte om små ting, nære ting. De handler om kommunegrenser, åpningstider og bompenger. Og viktige spørsmål om eldreomsorg og skole, om vi skal ha ny idrettshall, eller om biblioteket skal legges ned eller ikke. Men kommunevalgkampen vår må nå også handle om de flyktningene som skylles i land på Europas strender. De få flyktningene vi tar i mot skal bosettes i kommunene. Flyktningene vi i dag ser på TV, kan i morgen være våre nye naboer, våre skolekamerater eller kollegaer.  

Slik situasjonen er nå, så burde dette valget også handle om at Norge er et land i verden. Hver eneste kommune i Norge, stor eller liten, rik eller fattig, er nødt til å forholde seg til den bølgen av lidelse som bryter mot Europas sørvegg. 2.000 mennesker har dødd i Middelhavet så langt i år. Mer enn 3.000 døde der i fjor. 50 døde i dag. Det kunne vært unngått. Det er en skam for Europa at vi ikke redder flere!

200.000 mennesker har ankommet Europa på flukt så langt i år. De aller fleste av dem lever fortsatt under uverdige forhold. Det er en skam for Europa at vi ikke klarer å hjelpe mottakslandene med å ta unna presset. Hvordan vi behandler dem som har det dårligst viser tydeligere enn nesten alt annet hvilke verdier vi har, hvilket menneskesyn vi står for.

Vi må ta stilling: Hvordan skal vi ta imot verden når den kommer og banker på? Kommunevalget må bli en folkeavstemning over hva slags nasjon vi ønsker å være.

For hvis ikke oss — hvem?

Flyktningene konfronterer oss med hvem vi er og hvem vi vil være. Vi kan ikke låse døren og stenge verden ute. Hvilket Norge skal vi være? Skal vi være som mannskapet om bord på skipet Siem Pilot, som reddet nesten 1.000 mennesker i havsnød forrige helg? Eller vil vi være dem som legger enorme krefter i å ikke hjelpe mennesker i nød?

Det er klart at det ikke er lett å ta imot nye mennesker. Men la oss snu på problemstillingen: Hvis ikke vi kan gjøre litt ekstra, være litt rausere, ta imot litt flere — hvem kan da gjøre det? Vi lever i et av verdens mest velstående samfunn. Vi har plass, vi har ressurser, vi har behov for arbeidskraft.

SV vil presentere våre forslag til hvordan vi kan gjøre flyktningsituasjonen bedre. Vi ønsker oss en rausere, mer aktiv, mer human flyktningpolitikk. Vi ønsker å gi flyktningene den hjelpen de trenger for å gjenoppbygge livene sine, i nabolandene, i mottakslandene og i norske kommuner. Katastrofen i Middelhavsområdet er et komplekst problem som må løses med mange virkemidler. Våre forslag handler om alt fra storpolitikk og fredsforhandlinger til kommunebudsjetter, om internasjonale forhandlinger og om norskopplæring i små, norske kommuner.

Vi skal være de første til å innrømme at denne oppgaven ikke er lett, men det er en oppgave vi kan løse, og en oppgave vi løse.
 
Vi trenger at alle som har noe bidra med, gjør det. At vi får hørt og diskutert alle gode forslag til hvordan kommunene skal få plass til alle.

Det vi ikke trenger, er å ta debatten som om menneskene vi snakker om ikke er nettopp det, mennesker. Derfor gjør SV det vi mener at alle burde gjøre: Vi anerkjenner lidelsen til mennesker på flukt. Derfor drar vi ned for å møte dem, for å se dem i øynene og lytte til dem.

Det burde være det minste vi kan gjøre.