KASTEBALLER: I 2009 strammet regjeringen inn muligheten til asyl for flyktninger fra for eksempel Gazastripen. Flere av ungdommene i flyktningleiren i Oslo sentrum er kasteballer både i asylpolitikken og i internasjonal politikk overfor Israel.  FOTO: Karianne Bjellås Gilje
KASTEBALLER: I 2009 strammet regjeringen inn muligheten til asyl for flyktninger fra for eksempel Gazastripen. Flere av ungdommene i flyktningleiren i Oslo sentrum er kasteballer både i asylpolitikken og i internasjonal politikk overfor Israel. FOTO: Karianne Bjellås GiljeVis mer

Nabovarsel

Vil vakre ord om «mer humanitet», «mer kjærlighet» og «det nye vi» hjelpe naboene mine?

Hver morgen på vei inn til jobben passerer jeg en flyktningleir. Bak bussholdeplassen ved Hausmanns gate 16 i Oslo sentrum, mellom Norsk Design- og Arkitektursenter og Kulturkirken Jakob, har palestinske flyktninger bygget seg en slags beskyttelse. Siden de første asylsøkerne fra Gaza og Vestbredden slo opp et telt i vår, har jeg fått stadig flere naboer. I dag bor det vel tretti mennesker i leiren, som har vokst til et helt tun av telt, europaller, provisoriske hytter, presenninger, stoler og sofaer.

To hundre meter tvers over Hausmanns gate, i nummer 21, holder Utlendingsdirektoratet (UDI) hus. Hver morgen når jeg går forbi, ser jeg UDI-ansikter like morgentrøtte som mitt eget på vei inn glassdøra til søknadsbunkene - blant annet derfor har jeg liten sans for formuleringen «ansiktsløse byråkrater». Mandatet til å «sette i verk og bidra til å utvikle innvandrings- og flyktningpolitikken til regjeringen» er garantert ikke den enkleste jobbinstruksen her til lands.

I en innvandringsdebatt der de mest høyrøstede sjelden lar fakta komme i veien for klare standpunkter, har UDI et stort ansvar. Direktør Ida Børresen er en av dem som tar det på alvor, og som får mye velfortjent ros blant annet når hun kommuniserer aktivt på Twitter. Denne uka nettpubliserte UDI nøkkeltall om innvandring så langt i 2011. Man skulle tro meldingen som ledsaget halvårsrapporten, var direkte myntet på politikere som i valgkampens første uke atter en gang har uttalt seg unyansert om innvandring og innvandrere: «Kunnskap får vi aldri nok av, og kunnskap om innvandring er en mangelvare. Her kan du bli litt klokere når det gjelder hvilke former for innvandring vi har til Norge og hvor innvandrerne kommer fra.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gidder man lese videre, finner man raskt at den største gruppa innvandrere til Norge er EØS-borgere som kommer hit for å jobbe - vel 25 000 personer hittil i år. De trenger ikke søke om oppholds- eller arbeidstillatelse, kun registrere seg hos politiet. Svenske servitører og polske bygningsarbeidere vil vi ha. Men asylsøkerne? De har stått for mellom tre og åtte prosent av innvandringen de siste årene og er debattens kjerne. Mennesker som flykter fra krig, sult, forfølgelse i hjemlandet - fra Afghanistan, Somalia, Eritrea og en rekke andre land. Eller er statsløse, som mine palestinske naboer. De ber om beskyttelse etter internasjonale konvensjoner Norge har sluttet seg til.

«De som trenger beskyttelse skal få det,» skrev UDI-direktøren i en god kronikk i Aftenposten 2. august - der hun saklig og greit møtte fordommer mot innvandrere med fakta, lover og retningslinjer UDI jobber etter. Jeg er sikker på at Ida Børresen likevel er den fremste til å vite at det er en sannhet med store modifikasjoner at alle som trenger beskyttelse kan få det i Norge. Som Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) påpekte i sin kommentar til UDIs halvårstall: «politikken som har ført til færre ankomster til Norge, kombinert med strengere asylvurderinger, gjør at det nå er færre flyktninger som får beskyttelse her i landet.» (noas.no) Antall flyktninger i verden stiger, antall som får beslyttelse i Norge går ned.

Ta for eksempel noen av naboene mine: Moneer Eid (26), Rami Barahmeh (21), Aaron Ara (25) og Saeed Alhelow (23). På hvilken side av Hausmanns gate har de rett? UDI som har kommet til at ingen har behov for beskyttelse, eller palestinerne som mener de ikke har noe å returnere til og har behov? Jeg kjenner ikke hver enkelt palestiner i skjebnefellesskapet i leiren godt nok til skråsikre påstander. Men jeg vet at palestinerne er et godt eksempel på grupper og enkeltpersoner som rammes hardt når asylpolitikken endres. I 2009 strammet regjeringen inn muligheten til asyl for flyktninger fra for eksempel Gaza, selv om situasjonen ikke endret seg til det bedre der: Alle som følger litt med, eller har lest legene Mads Gilbert og Jon Fosses bestselger «Øyne i Gaza», vet at hverdagen på Gazastripen knapt ble enklere fra 2009.

Det henger en falmet kopi av omslaget til Gilbert og Fosses bok ved inngangen til flyktningleiren. På bakken nedenfor står en plakat datert 22. juli der palestinerne uttrykker sin dypeste medfølelse med ofrene og pårørende fra Utøya og regjeringskvartalet. Ved siden av står et banner med slagordet «We don't want to fight. We just need our right.» Jeg setter meg ned i sofaen med Moneer, Rami, Aaron og Saeed og spør om de kan fortelle sine historier - de som ikke får plass på plakater og banner. Jo mer jeg hører, dess mer forundret blir jeg over at norske medier knapt snakker med flyktninger og asylsøkere, mens de intervjuer så mange som mener noe om dem.

Det blir kveld før jeg går ut av leiren. Jeg setter meg på en kaffebar og blar i Dagbladet. Irriterer meg når jeg leser Audun Lysbakken og Kristin Halvorsens kronikk «Det nye vi». Det er i og for seg ikke noe galt med teksten, den sier bare det mange andre politikere og mediemenere, meg selv inkludert, har sagt og skrevet etter 22. juli: Tonen må endres i innvandring- og integreringsdebatten.

Ja, selvfølgelig må den det. Men naboene mine har minnet meg om at tonen i den offentlige debatten ikke er hovedproblemet.

PS. Torsdag kveld, etter at jeg hadde skrevet ferdig denne lørdagsspalten til Dagbladet, ble jeg oppringt fra flyktningleiren. «TV 2 er her med Carl I. Hagen!» sier den norske jenta som har vært sammen med flyktningene hver dag de siste månedene, som venn, hjelper og tolk.

Så fikk altså naboene mine litt medieoppmerksomhet likevel, som statister til en ordførerkandidats valgkamputspill om å kaste dem ut.