INTERNERING: Trandum. Siste stopp før utvisning.
Foto: Thomas Rasmus Skaug
INTERNERING: Trandum. Siste stopp før utvisning. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Nacht und Nebel 2015

Det går ikke lang tid før vi får melding om et tvangsutsendts barns død.

Meninger

Seks politimenn kommer bankende på midt på natten og bærer ut moren og hennes to småbarn. De skal sendes ut av landet.Gutten på fem angriper de store mennene, prøver å beskytte moren sin. Det går ikke. München, 1940? Nei, Alta 2015.

En ti år gammel jente blir hentet ut av skolen sin av politiet, skoleklassen sitter igjen og gråter, lurer på hvor det har blitt av deres venninne. Potsdam 1941? Nei, Lillesand, 2014.

Norsk politi har tradisjon med å hente folk midt på natten, å være direkte ivrig med det innimellom. Er det urettferdig å gå på de som må ta drittjobben, de som må utføre andres politikk? Muligens.

Jeg kan ikke vite hvordan de føler og kanskje noen takker nei til jobben, men dem har ikke jeg hørt noe om. Jeg har derimot hørt at å jobbe i Politiets Utlendingsenhet kan gi 1,2 millioner i årslønn. Mulig det hjelper på samvittigheten. Det forstemmende er at når kvernen først har bestemt seg for å finmale, er det ingen som klarer å stoppe den. Ikke noe sted i den lange kjeden av justisministre, statssekretærer, utlendingsdirektører, advokater, politiske talsfolk, politikere, leger, psykiatere, internister, polititjenestemenn og flyselskapsansatte bremser kvernen opp.

Ingen sivil eller usivil ulydighet som stanser prosessen, kun noen få sandkorn mellom valsene i form av fortvilte leserinnlegg og ineffektive opprop på Facebook. At noen skal ut er alle enige om. Men å sende våre barn til farlige og fremmede land er noe annet. Og at det skal skje på så brutal vis er ikke oss verdig.

Men vi har en justisminister som har en kvote og en personlig prestisje å tilfredsstille. Han har beordret politiet å øke tempoet, tross deres innstendige råd om det motsatte. Han har villedet, fusket, vært meget økonomisk med sannheten. Men han gjør det fordi han kan og viktigst av alt, fordi ingen stopper ham. På engelsk finnes det et ord: «enablers». En som la andre gjøre udåd ved unnfallenhet eller ved å bistå med misforstått hjelp. Som å kjøpe sprit til alkoholikeren, eller ikke snakke ut når naboen banker kona.

Poenget er at de vet hva som skjer og de lar det fortsette. I denne kategorien har vi Venstre og KrF. De sier de er i mot, men ved unnfallenhet og maktkåthet lar de det fortsette. SV i sin tid var like veike. I sin frykt for å miste plassen ved føttene til AP, turte de ikke å stille ultimatum. Så mistet de alt.

Å selge dine prinsipper billig gir bare forakt som gevinst. SP er like brun som de alltid har vært. Høyre er fornøyd med å holde seg unna denne tarvelige debatten, å la FrP ta støtet for en politikk de stilltiende godkjenner. Erna Solbergs tar gjerne bilde sammen med familien som har fått lov til å bli, men ikke med de utsendte i slummene i Afghanistan. Og AP er ikke et kvekk bedre. Deres innvandrings og asylpolitikk har gått ut på å ut-FrPe Frp. Å være hard mot de svake.

Partiet med parolen "Alle skal med" har marsjert i stram takt. Stoltenberg, Kolberg, Rieber-Mohn, Helga Pedersen med flere har holdt seg til samme manuset om streng rettferdighet. Statssekretæren Pål Lønseth har, som andre propagandister gjennom tiden, forsvart budskapet med innlevelse. Det er funksjonærene som leder oss til avgrunnen.

AP mistet makten likevel, nettopp til dem de skulle utkonkurrere i råskap. Hva hadde skjedd om man prøvde en radikal taktikk? Beholdt prinsippene og lot det stå til? Brukte krefter på å løse asylsaker på en human måte i stedet for å flagge ut alt av dignitet? Er ikke poenget med livet å være et godt menneske og ikke et maktmenneske uten moralsk retningssans?

Det går ikke lang tid før vi får melding om et tvangsutsendts barns død. Og da blir det en toing og vasking av hender, men hva hjelper det når vi kunne ha gjort noe anstendig allerede nå? Når barn fortsatt bli hentet ut midt på natten i våre dager og absolutt ingen ser ut til å være i stand til å kunne eller ville stoppe det, ja da kan vi ikke lenger kalle oss selv et humant land. Vi har da blitt de prinsippløses land.