PÅ SCENEN IGJEN: Kate Bush holdt konsert for første gang på 35 år i kveld, på Hammersmith Apollo i London. Foto: REX / Ken McKay / All Over Press
PÅ SCENEN IGJEN: Kate Bush holdt konsert for første gang på 35 år i kveld, på Hammersmith Apollo i London. Foto: REX / Ken McKay / All Over PressVis mer

Nådde ikke helt opp til stormfulle høyder

Kate Bushs tilbakekomst til konsertscenen inneholdt det meste - på godt og vondt - utenom hennes største hit.

KONSERT: LONDON (Dagbladet): Det er 35 år siden Margareth Thatcher ble Storbritannias første og hittil eneste kvinnelige statsminister og Monthy Pythons utskjelte «Life of Brian» hadde kinopremiere.

Det samme året, i 1979, holdt det britiske popenigmaet Kate Bush (56) sin siste konsert.

Den siste fram til i kveld, vel og merke.

Når man returnerer til rampelyset etter så mange år, og har gått fra å være artisten Kate Bush til å bli myten Kate Bush, har man farlig mye å tape.

Det viser seg å ikke være veldig mye å bekymre seg over. Men til Kate Bush å være, er deler av den mye omtalte tilbakekomsten til konsertscenen oppsiktsvekkende ordinær - til tross for en åpningslåtrekke laget av det stoffet drømmer veves av.

Lite farlig I løpet av konsertens fire første låter blir nemlig både «Hounds of Love» og «Running Up That Hill» avfyrt av en hithissig 56-åring.

Man skal kanskje bare være fornøyd med å endelig bli skjenket disse låtene fra en scenekant, men der sistnevnte er seig, sexy og syndig på plateinnspillingen fra 1985, er 2014-konsertversjonen, med storband, like farlig som om den skulle vært framført under «Allsang på grensen».

Når man driver nybrottsarbeid i å knuse grensene for hva popmusikk kan være, og således treffer et skyhøyt toppnivå når alt klaffer, suger det jo desto kraftigere når det ikke sitter - som her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er uansett ikke hitlåtene som spiller hovedrollene i Kates konsertunivers denne kvelden. Det har lenge versert rykter om at låtrekka «The Ninth Wave» fra andresida av «Hounds of Love»-albumet skal utgjøre en sentral del av comebackturnéen, og om den gjør.

De syv låtene, som handler om en skipbrudden kvinne som drukner til sjøs, og alt det «Åndenes makt»-vennlige som skjer i forbindelse med turen til den andre siden, blir framført etter hverandre som en halvtimes teaterforestilling med det mest visuelt vidunderlige sceneshowet på denne siden av «The Wall». 

Stilistisk scenografi Det hele utspiller seg på scenen omtrent som det blir sunget. En innspilt video av en klissvåt Kate plaskende i vannet vises på storskjerm, og dansere i fiskeskjelettmasker flyter over scenen som for anledningen er gjort om til en ugjestmild havbunn. Letemannskaper i helikopter søker med flomlys, mens Bush' glassklare røst ber om å slippe unna døden.

Alt er scenemessig helt i tråd med noe Tim Burton eller Terry Gilliam kunne kokt sammen. Men man bør vel egentlig ikke røpe alt for dem som har klart å få tak i en billett til noen av de resterende 21 konsertene hun skal holde i høst.

Del to av forestillingen spinner på sin side rundt et verk med et litt mindre takknemlig dramatiseringspotensial, den 42 minutter lange «A Sky of Honey» fra 2005-albumcomebacket «Aerial». Mens «The Ninth Wave» er mørk og dyster, er solskinnshistoria «A Sky of Honey» fylt med, hold deg fast, fuglesang.

Konsertens i og for seg peneste parti, dette her, hvis man ser bort fra sekvensen med ulidelig kattejamring sønnen Bertie (16) er tildelt av mamma Kate. Her danser hun til og med som om kalenderen viser 1979 igjen, og ikke bare vugger som tidligere i konserten, noe som muligens må tilskrives den legendariske Omar Hakims trommetraktering. 

Og slik som hun viste i begynnelsen av konserten med «King of the Mountain», avslutter hun hovedsettet som en ulmende progrockdronning på tittellåta «Aerial». Sistnevnte låt rundes også av med patentert Kate Bush-galskap, når hun i fuglekostyme løftes av stålvaiere flere meter opp i lufta.

Droppet sin største hit Første ekstranummer er imidlertid det motsatte av høytflyvende, der hun i en tander tapning gjenskaper «50 Words for Snow»-øyeblikket «Among Angels» ved flygelet. I og for seg en sakral stund, men tenk om vi hadde fått opplevd «This Woman's Work» der istedenfor.

Kate Bushs stemme har selvfølgelig ikke holdt seg identisk som den var da hun sist turnérte, i begynnelsen av tyveårene. Den er fremdeles gjennomborende vakker, men moden, kontrollert og fyldig. Det er kanskje derfor hun, etter å ha gjort et fremragende ekstranummer av positivitetsbomba «Cloudbusting», som retter opp en del av hitinntrykket som ble besudlet tidlig i konserten, går av scenen uten å ta fatt på den krevende vokaljobben det er å synge signaturlåta «Wuthering Heights».

Stående applaus ble det uansett, selv om hun altså ikke nådde stormfulle høyder på første forsøk.