Nådeløs harselas

Dette er en roman som med satirisk brodd nagler Terapeut-Norge, samtidig som den dokumenterer Nysteds fortellerevne og sikre stilgrep.

«Ring Villa Solgløtts opne døgntelefon, vi kan alltid hjelpe! Der medisinen og psykiatrien kjem til kort, slår vi til, og det hardt! Vi kurerer alt, men ver rask, plassen er begrensa, velkommen til ein forpliktande prat, vi tar imot alle med lange armar, her finst ei mening for dei som vil ut av klemma! For dette er dei anonymes hær, her er anonyme alkoholikarar, anonyme melankolikarar, anonyme overetarar, anonyme bolarar, gamblarar, taparar, gjeldsoffer, nymfomane, treningsnarkomane og skaphomsar.»

«Gjøkeredet»

Sitatet er hentet fra bokas omslag, og jeg gjengir det her fordi det raskt og enkelt forteller hva denne romanen er, en ganske nådeløs harselas med de private tilbudene til anonyme misbrukere av alle slag. Det er her Nysted lar sin forsamling frivillig tvangsinnlagte møtes, her skal de få orden på sine liv, og det er litt av et persongalleri hun har samlet. Hun har lånt det hun trenger fra filmatiseringen av Ken Keseys roman «Gjøkeredet», men det kan hun tillate seg, for Nysted har sin egen stemme. I løpet av romanen følger vi disse skikkelsene, og behandlingsstedets like brokete forsamling av amatørterapeuter, på deres første usikre skritt mot et mer ryddig liv, eller illusjonen om et slikt, for Nysted lar ikke alt gå som det burde.

Romanen er episodisk og forholdsvis løst sammenføyd. Her går det fort unna i svingene, og paranoiaen følger hakk i hæl. Dette er med på å gi en kaotisk tilstand et kaotisk uttrykk, og selv om skikkelsene forblir karakterer, på grensen til karikaturer, og er gitt navn som Wenche Vodka, Gina G-streng, Lille Trille osv., er de sikkert tegnet, med både trøkk og fandenivoldsk humor i streken. «Der husa står ute om vinteren» kan trygt leses som en underholdende kollektivroman med satirisk vidd så det svir, og Liv Nysted greier å nærme seg en rekke av Hverdags-Norges tragiske skjebner uten å bli sentimental.

Alvor

I norsk underholdnings- og ukebladindustri skorter det ikke på romantisk sludder og lettvint moro på bekostning av dem som ikke mestrer tilværelsen videre godt, kynisk grafsing som ikke har andre motiver enn de kommersielle, og som utelukkende er egnet til å forsterke vår oppfatning av oss selv som vellykkede borgere med hjertet på rett sted. Liv Nysted greier imidlertid å avdekke disse personlige tragediene med det alvoret de bør behandles med, samtidig som hun bevarer sin kunstneriske distanse og forholder seg til sin egen romans estetikk med samme alvor.

Nettopp dette imponerer meg, her viser hun at hun ikke er en forfatter som tyr til lettvinte løsninger, kjappe, ja, men ikke lettvinte, og nettopp denne holdningen tror jeg er en forutsetning for å lykkes med det Nysted her ønsker, å fortelle om det dypt tragiske i en satirisk stil som sprudler over av fortellerglede og -overskudd. Og her kommer jeg til mitt problem: Boka er så god at den burde ha vært enda bedre.

I stampe

En del gjentakelser og partier der trykket er langt fra like høyt, der de kvikke og syrlige replikkene verken er særlig kvikke eller syrlige, og der fortellingen som sådan står i stampe, kunne gi et hint om at ambisjonsnivået er litt for høyt i forhold til prestasjonsevnen. Jeg har imidlertid en følelse av at prestasjonsevnen er mer enn stor nok, men at det her har blitt prutet på ambisjonsnivået, noe en forfatter av en bok som denne ikke burde tillate seg.

Liv Nysted viser et overskudd av språklig trøkk, fortellerevne, originalitet og skarpsindighet, og etter endt lesning sitter jeg tilbake overbevist om at hun med denne kunne ha skrevet en roman som ville ha plassert henne i det virkelig interessante sjiktet av norske forfattere. Jo, det tror jeg, virkelig. Store deler av denne romanen, hennes sjette siden debuten i 1985, «avslører» at hun fremdeles har mye å gå på, og at hun derfor burde være svært ambisiøs. Av den grunn kan jeg ikke dy meg for å bli irritert over at Nysted, slik jeg ser det, ikke har tatt sitt eget og denne romanens potensial helt ut, men har gitt seg litt over halvveis i løpet.