Nådeløs historie

«Sjuke folk behøver ikke mat!» Slik lød svaret da en familiefar i mellomkrigstidas Norge gikk til kommunen for å spørre om hjelp til sin tuberkuløse sønn.

Det var lite rom for sentimentalitet, også i det private. Alle fryktet den dødelige feberen, tæringen, og enhver fikk klare seg sjøl. Uten penger var eneste mulighet innleggelse på offentlig institusjon, ofte med ydmykende, tvangsmessig behandling. Den sjuke sønnen ble sendt bort i fire år. Han ble aldri frisk: «(han) døde om våren. Vi la han på låven og tok lokket av kista. Du skulle sett så tynn han var. Det var tæringen.»

Dette leser vi i Dag Skogheims nye bok om tuberkulosens kulturhistorie, og fortellingen er ikke enestående. «Sanatorieliv» inneholder et vell av sykdomshistorier, i tillegg til et bredt utvalg av kulturelle referanser. Litteratur, malerkunst, politikk og sosiale forhold - alt ble påvirket av sykdommen. Dag Skogheim ser det hele i sammenheng. Det er blitt et tankevekkende dokument.

Forkrøplet

Forfatteren fikk selv tuberkulose som tenåring, og kjempet for å overleve i ni lange år. Livet ble aldri som før. I tillegg kom det faktum at tæringen ofte lemlestet sine ofre på det frykteligste. Legevitenskapen var ikke spesielt avansert på dette feltet før langt ut i forrige århundre - Skogheim ble smittet så seint som i 1943 - og etterbehandling var ukjent. Mange pasienter fikk operert bort alle ribbeina på én side, uten oppfølging av noe slag. Resultatet ble et skeivt, forkrøplet legeme. Likevel skjedde det framskritt, under det Skogheim omtaler som «sanatorieæraen», fra omkring 1850 og hundre år framover. Sykdommen ble overvunnet i store deler av verden. Men mange betalte en høy pris. «...et imponerende monument over menneskelig klokskap og vilje, men også over dårskap og kald hensynsløshet,» som forfatteren sier om kampen mot tuberkulosen.

Arroganse

Medisinernes bragder og arroganse, det er også en kulturhistorie å merke seg. Skogheim ble utsatt for såkalt kaustikk, en årelang, smertefull lungebehandling. Første gang var som syttenåring, og her lærte han noe om legers hovmod. Liggende på magen på operasjonsbordet dristet han seg til å spørre hva som skjedde, etter at en av legene bemerket en alvorlig blødning. Han brukte sin hjemlige nordlandsdialekt, og fikk et rasende svar tilbake: «Snakk norsk, gutt!» Boka er full av eksempler på liknende nådeløs behandling, fra mange kilder, og som leser forblir man ikke uberørt. «Svært få i dag fatter vår virkelighet den gang,» som det sies et sted i boka. Heldigvis, må det være lov til å si.

ARROGANSE:</B> I «Sanatorieliv» beskriver Dag Skogheim både legenes arroganse - og bragder i sin personlige bok om tuberkolosens kulturhistorie.