Nådeløs Nauman

«Man kan forfølge en tanke med alle midler,» sa Bruce Nauman en gang i et intervju. Dette etterlever USA-kunstneren når han nå introduseres for et norsk publikum av Galleri Riis i Oslo, samtidig som KIASMA-museet i Helsinki for første gang presenterer et stort utvalg av hans verker i Norden.

Harald Flor


SKAMFERTE SKROTTER av polyuretan i «Butt to Butt».


FINGERPEK og en evig runddans i «Hand Cirkcle».

Nauman ble tidlig bemerket gjennom sin smertebetonte body-art, men mange av hans seinere arbeider åpner for referanser mot voldssymptomer i samfunns- kroppen. Med sin bevisst rå form og røffe bearbeiding gjør han ingenting for å smakstilpasse sine forsetter, men eliminerer enhver estetisk merverdi for å understreke at det ubehag vi konfronteres med er uten formildende trekk.


FINGERPEK og en evig runddans i «Hand Cirkcle».

Tortur som tema


Nauman kan lokke blikket med speilvendte språkspill, men å forsere verbalt vrengte utsagn - som i litografiet «Pay Attention You Motherfuckers» - er det samme som å innse at man selv står tilbake manipulert og uten gevinst.
Tortur var et viktig tema for Nauman på 80-tallet, og på årets Sao Paulo-biennale henger installasjonen «Sør-amerikansk trekant» med klar adresse til diktaturenes utspekulerte og USA-opplærte praksis overfor opposisjonelle. Den består av en opp-ned-vendt metallstol som dingler fra taket, og er innrammet med en trekant av stålbjelker i øyehøyde. Denne omdefinerte minimalismen får en mørk meningstyngde, og har sitt motsvar i Galleri Riis. Der henger et annet sitteredskap i samme ugjestmilde materiale og ukomfortable posisjon, og måten stolen er utspent på i det nakne rommet, gir den klar karakter av kroppslig metafor og tvangsinstrument.
Stolinstallasjonen er slående sammenstilt med den makabre montasjen «Butt to Butt». Den består av avstøpninger fra elementer for preparantvirksomhet i polyuretan, men kopiene i det lite innsmigrende skumplastmaterialet minner om flådde dyrekadavre. Delene av de to dyra er så vel feilplassert som summarisk sammenlimt, og skjødesløst hektet på et primitivt strengoppheng fra taket. Koblingen i rommet etablerer en tematisk - og tilsiktet - tankeforbindelse mellom kvestet kadaver og lemlestet legeme, som i siste instans peker mot kynismen i en verden som gir grobunn og armslag for menneskets drapsinstinkter.

Tvang i video


Når Nauman agerer som cowboy i videoinstallasjonen «Green Horses», handler det mer om tvang enn den tradisjonelt så sentimentalt besungne friheten på hesteryggen i det heroiske landskapet. Sekvensen med innridingen av hester i sirkler og åttetall dresserer ikke bare til lydighet overfor rytteren, men har som hensikt å effektivt kue kveg til tamt fe og slakteferdig produkt. Her lokker installasjonen publikum med en dyp lenestol i rått lær, men bekvemmeligheten føles snart som en felle overfor de monotone mønstrene som tegner seg i uendelighet gjennom video-loopens repetisjoner - og ikke minst forvrengningen av selve elektronbildet som markerer mediets manipulerende karakter.
Hender som slutter om hverandre tegner tradisjonelt et bilde på solidarisk handling og vennskapsbånd, mens kretsen av never med stikkende pekefingrer i Naumans «Hand Circle» i bronse blir tvertimot tegn på seksuelt nedlatende demonstrasjoner og underkastende relasjoner i en evig runddans. Selv når han slår an et komisk grep - i videoen «Violent Incident» - er det så kort vei fra slapstick til knivstikk og tilbake igjen, at man snart må «hoppe av» den hektiske synskarusellen. Bruce Naumans kunst åpner for følelsesmessige fallgruber, og i det emosjonelle ubehaget ligger noe av styrken ved hans nådeløse utstilling.