KRITISERER BOKHANDELER: Både i denne anmeldelsen og fra andre redaksjoner har Anders T. Andersen fått ros for sin debutroman. I etterkant har han kritisert bokhandelene for å neglisjere debutanter til fordel for bestselgerne. Foto: LARS EIVIND BONES
KRITISERER BOKHANDELER: Både i denne anmeldelsen og fra andre redaksjoner har Anders T. Andersen fått ros for sin debutroman. I etterkant har han kritisert bokhandelene for å neglisjere debutanter til fordel for bestselgerne. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Nådeløs norsk runaway-roman

Anders T. Andersen noe så kjærkomment som en debutant det koster å utsette seg for.

||| BOK: Når jeg kommer til side 154 i Anders J. Andersens debutroman «Thomas Olsens første verdenskrig», er hovedpersonen, 14 år gammel, på vei ut døra. For en stakket stund har han hatt varme i kroppen og ly for sin ellers marerittaktige tilværelse. Nå må han møte verden igjen, alene.

Men jeg måtte legge ned boka og drøye dette pusterommet litt, før jeg orket å lese videre.

Krig hele tida
Det er den alkoholiserte farens selvmord, flere år senere, som utløser det raset av fortrengte minner som utgjør Thomas Olsens første verdenskrig. Utgangspunktet minner unektelig om høstens lesefarsott, «Min kamp», men debutant Anders T. Andersen legger tonen langt unna Karl Ove Knausgårds eleverte distanse til ungdommen.

Her tilbys ingen eleganse eller forsonende øyeblikk overhodet, historien tvinger seg fram i pur brutalitet. Hjemme hos faren på Hvaler denges Thomas nesten daglig, men det er frykten for barnevernet som først driver ham hjemmefra. Fjorten år gammel blir han en slags norsk «runaway», han bryter seg inn i hus for å sove eller stjele mat, haiker nordover, får hyre under falskt navn, kjemper seg videre med det Charles Bukowski kalte «guts in the face of no chance at all».

Forsvarsløs
I ren råskap tåler boka sammenligning med Louis-Ferdinand Célines «Død på kreditt», som Thomas selv refererer til igjen og igjen, fordi han «visste at det var sånn verden kunne være når en eller annen jævel fant det for godt». Vi følger han fra han er fjorten til søtten, uten et øyeblikks mulighet til være ung. Han flykter igjen og igjen, fra den tyranniske faren, politiet og den apatiske moren, av og til sammen med sin enda mer skadeskutte bror.

Men fortida innhenter Thomas uansett hvor han drar: «Det finnes ikke noe forsvar mot folk som vil en vel». Språket er en upolert blanding av dialekt og ungdommelig slang, i lange, kvernende setninger. Det tar tid å komme inn i, og tidvis savnes rytme og oppfinnsomhet, men Andersen lykkes i å mane fram en ung gutts angst og desperasjon med nesten uutholdelig troverdighet. Når han slakker av og nærmer seg mer ordinære oppvekstskildringer med punk-soundtrack, fungerer det dårligere, men de øyeblikkene oppleves her mest av alt som befriende fravær av smerte.

Hva så om rammehistorien sitter litt løst, eller at omslaget på boka er fullstendig feilslått? Med dette rivjernet av en bok er Anders T. Andersen noe så kjærkomment som en debutant det koster å utsette seg for.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 11. januar 2010.

Nådeløs norsk runaway-roman