Nådeløs poet

I sommer går han i studio igjen for å spille inn en oppfølger til «The Austin Session». Han er midt i innspillingen av filmen «Blade 2». Legenden Kris Kristofferson fyller 65 år 22. juni. Dagbladet har møtt ham i Praha.

PRAHA (Dagbladet): Opprørsk er han som før. Han gløder. Men det er en harmonisk Kris Kristofferson Dagbladet møter i Praha. Der filmer han, mest om natta, mye av tida på den spøkelsesaktige fabrikken CKD Elektro, som tidligere produserte lokomotiv for hele Øst-Europa.

- Jeg døde jo i filmen «Blade», men de vekket meg til live igjen. Den forrige filmen ble for det meste tatt opp i en ammunisjonsfabrikk, så omgivelsene passer meg.

Et knippe nye sanger surrer i hodet.

- Jeg håper å få spilt inn en ny CD i Atlanta i løpet av sommeren. Den blir en blanding av nytt og gammelt. Det er musikken jeg vil prioritere framover.

Slottsutsikt

Fra terrassen på Hotel Praha, der Kristofferson og familien holder til i presidentsuiten på 370 kvadratmeter, har vi en praktfull utsikt mot slottet Hradcany, der poeten Vaclav Havel for snart tolv år siden rykket inn etter kommunisten Gustav Husak.

- Jeg er jo blitt skjelt ut for å være kommunist i så mange år at bedre kunne jeg ikke bli innlosjert, sier han. Hotel Praha, et monstrum av en bygning, var fram til «fløyelsrevolusjonen» luksusherberge for det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets gjester.

Å møte Kris Kristofferson er en trollbindende reise i fortid, nåtid og framtid - i musikk, politikk, drømmer og bitter virkelighet. Han utstråler varme.

- Du er beskrevet som en motsigelse på to bein?

- Jeg er det. Friheten har alltid vært min ledesnor. Og jeg har betalt frihetens pris. Som når jeg i «Me and Bobby McGee» skrev «Freedom is just another word for nothing left to loose». Sangen ble mitt gjennombrudd, og er den jeg er mest stolt over. Men den kostet meg også mitt første ekteskap. Jeg var kastet ut i en virvelvind der jeg brant mitt lys i begge ender.

Kuttet ut militæret

Han var eslet til en militær karriere. Faren var general, helt fra den andre verdenskrig og Korea. Bestefaren var offiser, før han utvandret fra stockholmstraktene for å bli tømmerhogger i staten Washington. Kris fløy helikopter tre år i Vest-Tyskland, han studerte ved Oxford et tiår før Bill Clinton (og innrømmer at han inhalerte). Han fikk tilbud om lærerjobb ved militærakademiet West Point. Han takket nei.

- Skrivingen trakk meg, helt siden jeg hørte Hank Williams synge «Lovesick Blues» på radioshowet fra Grand Ole Opry. Jeg var 12 eller 13. Jeg var besatt av William Blakes dikt. Og jeg opplevde en indre politisk revolusjon. Herregud, så glad jeg er for at jeg ikke endte i Vietnam. Samvittigheten min hadde ikke maktet det. Jeg hadde meldt meg som frivillig, som alle mine kamerater ved basen i Bad Kreuznach.

Han innrømmer at han fortsatt har et hat-kjærlighet-forhold til det militære.

Så Dylan i studio

Kris Kristofferson ble helikopterpilot på en oljerigg i Mexicogolfen. Han pendlet til Nashville, der han skrubbet golvene i platestudioet til Columbia mens hans skrev på tekstene sine.

- Jeg var i studio da Bob Dylan spilte in «Blonde on Blonde». Men jeg våget ikke snakke til ham, så stor var respekten. Her gikk Johnny Cash, Bobby Bare, Roger Miller, Simon and Garfunkel og andre jeg beundret ut og inn.

Dette var år som kunne tatt knekken på ham.

- Hadde jeg fortsatt i samme stilen, hadde jeg ikke vært i live i dag. Jeg fikk sparken på oljeriggen. De visste jo aldri om jeg dukket opp. Jeg drakk halvannen til to flasker whisky om dagen. Ofte sov jeg rusen ut i fyllearresten. Jeg var utstøtt av familien. Tvilen begynte å gnage.

I desperasjon gjorde Kris sitt livs helikoptertur. Med en maskin han hadde fått låne av nasjonalgarden i Tennessee landet han på gårdsplassen til Johnny Cash, åpnet døra og veivet med en boks øl mens han ropte: «Her er jeg!»

- Det var en lykke at han kjente meg igjen.

Buret inn

Johnny Cash sang Kris' «Sunday Mornin' Comin' Down» til topps på hitlistene i 1970. Året etter gjorde Janis Joplin det samme med sangen som skulle bli et uttrykk for en hel generasjon, «Me and Bobby McGee». Deretter Sammi Smith med «Help Me Make It Through the Night».

Låtene fulgte som perler på en snor, flere av dem sammen med Rita Coolidge, som han giftet seg med i 1973. Det store gjennombruddet på film kom med «A Star is Born» med Barbra Streisand.

I 1985 dannet han country & western-musikkens supergruppe «Highwaymen» sammen med Johnny Cash, Waylon Jennings og Willie Nelson.

- Så mye galskap vi har opplevd sammen. Willie er det morsomste mennesket på denne jord. Vi har fortsatt planer, men det blir neppe noen ny turné. Johnny lider av Parkinsons sykdom, og Waylon har trøbbel med hjertet.

Kris forteller om den gangen Waylon Jennings ble rasende:

- Han skjelte meg ut fordi jeg fordømte USAs bombing av Bagdad som mord på uskyldige sivile. Countrymusikken er full av reaksjonært tankegods. Men den forteller samtidig om menneskers liv, drømmer og tragedier. Det gjør denne musikkformen så populær, ikke minst i Europa. Som meg er den full av motsetninger. Men meningene mine har kostet. Jeg har ikke hatt et plateselskap bak meg på 20 år.

Kris Kristofferson er ikke blitt mindre politisk med åra. Han ble buret inn sammen med Martin Sheen under en demonstrasjon mot dødsstraffen i Philadelphia.

Mot Bush

- Det er fortsatt så mye å slåss for - for fanger som har sittet i dødscella i årevis, for indianerne, menneskerettighetene, mot ødeleggelsen av skog og natur. Men først og fremst mot president George W. Bush og hans rakettforsvarsplaner, hans forsøk på å torpedere Kyoto-avtalen og opptre som sjef for et verdenspoliti i klodens eneste supermakt.

- Men jeg er patriot, understreker poeten som i 1990 viet en CD, «Third World Warrior», til støtte for sandinistbevegelsen i Nicaragua og som besøkte landet en rekke ganger. Han hyller Fidel Castro og beskriver Muhammad Ali som et av de største menneskene han kjenner.

- Du støttet ikke Clinton og Al Gore?

- Clinton holdt tale for strengere kontroll med amerikanernes adgang til å kjøpe seg håndvåpen samme dag som han bombet Kosovo. Hykleri. Men med Bush ser jeg hvor mye verre alternativet er. Jeg er redd for hva som kan skje i hans regjeringstid.

Åtte barn

Kris Kristofferson var 11 år gammel da han skrev sin første låt.

- «I hate your ugly face». I dag synger ungene den for meg.

Han har til sammen åtte barn. Han tredje kone, Lisa, og parets fem barn er med til Praha. Fire gutter og ei jente i alderen fra seks til 17 går på den internasjonale skolen i byen.

Han har beskrevet seg selv som en «late starter» som gikk gjennom high school med dyden i behold.

- Jeg tok mitt igjen. Men jeg ante ikke at jeg skulle stifte en ny familie, og en så stor familie, i moden alder.

I god form

Nå er familien alt for Kris. Hvert ledig øyeblikk tilbringes med ungene og kona. Minstemann Blake skriver allerede på sine første dikt, Jody på 15 vil bli skuespiller.

- Det jeg vet om kjærlighet, har jeg lært av ungene mine.

En tredobbelt bypass-operasjon for to år siden gjør at han må passe på.

- Jeg løper en time om dagen, driver gymnastikk, unngår feit mat og er forsiktig med alkohol. Mennesker med min gamle livsførsel dør, eller blir litt klokere. Jeg er i bedre form enn noen gang. Han fortsetter:

- Her om dagen sukket minstemann Blake over middagsbordet: «Det er synd på deg, pappa, som ikke kan spise det du har lyst på.» Lisa avbrøt ham: «Pappa er det ikke synd på. Han har fått mer enn sin porsjon av alt.»

- Du er hensynsløst åpen, om både dine opp- og nedturer?

- Alt jeg har gjort, har skjedd i full offentlighet. Jeg har ingenting å skjule.

FILMER I PRAHA: Kris Kristofferson har tatt med familien til Praha for filminnspilling. Men mannen som er spesialist på William Blake, vil heller satse på musikken framover. Mens han slåss mot president Bush - på sitt vis.Foto: SCANPIX